Livet, Uncategorized

Bare en kattunge!

spleisen til Muskatt!

Eieren skriver: Jeg får høre at jeg er gal, og at det «bare» er en katt dette dreier seg om. Men sånn er ikke jeg skrudd sammen. Og jeg ønsker å gjøre alt jeg kan for å redde livet til lille Muskatt. Jeg håper det er flere kattegale mennesker der ute som ønsker å hjelpe oss, og jeg blir evig takknemlig for hver minste donasjon! Dersom vi skulle være så heldig at vi får mer enn vi trenger til operasjonen, donerer jeg med stor glede resten av pengene til Dyrebeskyttelsen Norge Kongsberg.

Muskatt og søsteren ble født med såkalte twisted legs/froskebein. Det var min mor sin katt som fødte disse kattene og jeg tok umiddelbart på meg ansvaret for å se om de kunne reddes på noe vis. (Jeg har 2 katter selv og begge er såklart kastrert/sterilisert).

Men det var egentlig litt ønskelig at disse kattungene kom da mammapusen ikke har så lenge igjen og vi vil gjerne føre slekta videre (da hun begynner å dra på åra). Så det er ikke snakk om uansvarlighet med tanke på å få kattunger bare så det er på det rene 🙂

På tross av at de fleste rundt meg syns jeg var helt idiot som i det hele tatt vurderte å bruke tid og penger på disse to så ville jeg gjøre alt jeg kunne. Etter mange telefonsamtaler med ulike dyrleger og flere dyrlegebesøk fikk vi konstatert at det dreier seg om korte leddbånd og dette kunne gjøre noe med med fysioterapi.

Søsteren til Muskatt klarte jeg å strekke ut beina slik at ho omsider fikk helt riktig beinstilling, mens Muskatt fortsatt sliter med det ene bakbeinet. Jeg syns det er helt utrolig at det ene benet ble helt bra!

Pus har ingen smerter og er en lykkelig liten katt som springer i full fart, spiser og leker. Ho har lært seg en teknikk som gjør at ho fint klarer å bevege seg som ho ønsker, men der er selvfølgelig en del knall og fall.

I starten fikk Muskatt litt gnagsår på knærne, men jeg bandasjerte slik at det ikke utviklet seg til å bli verre, og nå har ho fått tykk hud på kneet som gjør at det ikke blir sår. Men Muskatt hadde helt klart hatt det bedre uten dette beinet da det har en vinkel som gjør at beinet dytter bort i deg friske beinet når hun går.

Og det er jo helt sikkert slitsomt å gå å bære på da hun løfter det veldig høyt opp. Ettersom ho blir tyngre så vil ho få sår og smerter i kneet, og for å unngå dette må ho amputere beinet.

Da vil ho ha mye mer fleksibilitet, uten smerter og ikke bli et lett byttedyr. Katter kan leve helt fint med 3 bein!

Så dyrlegen ga oss beskjed at dersom vi ikke ønsket å avlive Så måtte benet amputeres. Så det er ikke slik at ho kan leve fint med det dårlige beinet. Det vil oppstå komplikasjoner med dette når ho blir større.

Asfaltrose, Diverse anonyme innlegg, Livet

Jeg savner deg mamma

Mamman min.. bare å tenke på deg, det gjør vondt. Noen dager er det isi-pisi, men noen dager er det som å pirke på en verkebyll.. Jeg har en jente selv nå, som vil vite hvem du var, og hvem du ville vært.. i alle familiesamlinger tenker jeg at du ville kost deg veldig, elsket barnebarna dine, og gledet deg over barna.. Men du er ikke der, du vil ikke komme dit heller.. Du er død. Du kommer aldri tilbake, og du har vært død i nærmere 20 år.. Du er beinrester begravet i jorda, og du har en gravstein med blomster på.. Men hos oss blomstrer du fortsatt. I minnene, i hjertene, på bildene. I mange år fryktet jeg at livet ditt ville ta livet av deg, og tilslutt skjedde det.. plutselig, mer plutselig enn man tror. Poff! Borte! Sees ikke mer! Verk i hjertet, savn i kroppen, tanker om deg hos nær og fjern. Du tror meg ikke om jeg hadde fortalt det, men kapellet var fullsatt. Presten fortalte om deg, og ikke et øye var tørt.. bortsett fra mitt! Jeg satt i en boble, alene, og trodde ikke at det hele var virkelig.. Mamman min var jo ikke i den hvite kista, hun var jo en telefon unna, hjemme hos seg selv, lykkelig i nytt hus! Siste gang jeg så deg, var i jula 2001.. Jeg ga deg en lang klem, og sa at vi sees snart. Lykkelig uvitende om at det ikke ville skje. Jeg skulle så gjerne gitt deg en evig lang klem igjen, luktet deg, kjent deg, hørt deg. Så mye jeg vil spørre deg om, så mye du kunne fortalt.. Du levde et tøft liv, obduksjonen din vitnet om det.. hjerneskader etter menn som har slått deg, arr på kroppen etter slåsskampene med disse mennene.. skrumplever etter mye alkohol, kraftig fremskreden kols.. Men ikke noen kan fortelle om dine mentale arr, dine redsler, dine mareritt.. Jeg vil ikke vise deg her ennå, jeg vet ikke hva familien din vil synes.. Hva mine søsken og min far vil synes.. Så inntil videre er vi anonyme.

Men jeg har en bønn til deg som leser dette: kontakt familien din idag.. uansett hva som er usagt.. rydd opp og kontakt dem. Du vil ha det så mye bedre med deg selv når de går bort, for alt du vil ønske at du gjorde, var at du var tøff nok til å hvertfall prøve å rydde opp, prøve å snakke ut, og til å spørre hvorfor.. Hvorfor!?

Heidi, Livet

Jeg slår opp!

Hei, jeg heter Heidi, og jeg er en tjukkas!

Når klokken slo 00.00, første januar i 2018, hadde jeg mentalt tredd inn i et nytt års forsett. Jeg har tenkt på det lenge, å kose seg ihjel er ikke bra. Hver dag, hver time, hver uke, så hungrer jeg etter superchips, dip, blå og rosa brusflasker, cola zero og andre usunne kalorier. Der andre er alkoholiker, er jeg «kos-o-holiker».. Jeg nyter og koser meg til døde.. magen er kvapsete, rumpa er diger, og lårene er på samme omkrets som ekvator. Som tidligere anorektiker, vet jeg hvor mye, feil fokus spiller inn på deg. Jeg har ingen aspirerende drøm om å leke meg med ortoreksi, men jeg må øke trenings og aktivitetsmengde, og jeg skal bedre mat og måltider litt, men jeg må nyte litt av og til, bare ikke hver dag!

Jeg kommer til å utlevere meg i disse innleggene, fortelle om oppturer, nedturer og fremskritt. Jeg er ikke «pro-ana», men jeg må sette nummer på noen ting, så dere ser noen enkle fremskritt. Jeg er pr. Dags dato 168 høy, ca 85 kg tung, og bruker 42-44-46 i klær. For noen er dette ikke stort, for noen er denne størrelsen veldig sexy, vakkert og perfekt, men ikke for meg. Jeg må ned til 69 kg for å vurderes til bukplastikkoperasjon, så noen mål har jeg 🙂 Det blir tårer, svette, blod og tenners gnissel, men det blir også mindre medisiner, mindre smerter, og mindre kilo. Og mye mer forbrenning, bedre frokost/lunsj/middag/kvelds, flere utprøvde treninger, og myyye latter. Og bare blåisen på veiene slipper, kan jeg gå masse turer her ute. Wish me luck!

Har du noen mål eller forsetter?

Livet

Ung og angstfull

Dette innlegget er skrevet ved hjelp av flere som sliter med ulike typer av angst.

Du vet den ekle følelsen du har, når du er virkelig redd? Ikke sånn «huff, jeg skvatt litt», men sånn kvalmende redsel, hvor hjertet banker, svetten pipler, hodet suser, pulsen dundrer i kroppen.. Pusten er høy, rask.. Virkelig redsel, som gjør at du er slått ut en liten stund? Enten du har sett en stor edderkopp på skulderen, du har hilst på en stor hund, du har kuttet deg og sett blod, eller ungen har blitt borte.. Redsel! Sånn altoppslukende skrekk som river i deg.. 

En med angstanfall, kjenner den skrekken, av og til ute av det blå. 

Jente, 26, skriver: 

Jeg sliter daglig med sosial angst, jobber med den hver dag slik at jeg en dag kan bli frisk. Angsten preger mest når jeg skal noe, f.eks møter, bilturer, butikker  osv. Anfallene mine består av dogåing, hjertebank, svetting, kvalme og jeg blir helt utslitt etterpå. I det siste har jeg blitt flinkere til å utfordre meg selv, jeg går mer turer, er mer på besøk hos folk, presser meg til å være inne på en butikk og det å sitte i en bil på lengre turer. Jeg tar cipralex hver dag og føler at sen hjelper 🙂

Hva er angst?: 

Angst utløser en forsvarstilstand som forbereder kroppen på å flykte fra eller konfrontere (slåss mot) en trussel. De kroppslige endringene som inntrer styres av nervesystemet og av hormoner, blant annet adrenalin fra binyrene. Denne reaksjonen kan gi hjertebank, brystsmerter, pustevanskersvettesvimmelhet, rødme, kvalme og skjelvinger.  Kilde: Wikipedia

Angst preger hele livet og hverdagen til den det gjelder, ofte mister man venner, fordi det er vanskelig å forstå for utenforstående. Mange får beskjed om «å ta seg sammen», «skjerpe seg» og «slutte å tulle». Dette går ikke, men man kan få behandlig som hjelper. Medisiner, samtaleterapi, m.m. gir gode resultater, men det viktigste man kan få er forståelse, omtanke og støtte av omverden, venner og familie. Man skal ikke sy puter under, og behandle personen som et barn, men respektere den som lider av angst. 

Jente, 26: Jeg klarer ikke alt jeg klarte før, klarer ikke køer på butikker, kjøpesentere og det å treffe fremmede mennesker. Jeg har heldigvis ikke mistet venner, har ikke så mange, men de jeg har støtter meg og skjønner når jeg ikke klarer. Det er enkelte i min omkrets som prøver å presse meg mer enn jeg klarer, jeg pleier å si ifra hvis det blir for mye. Familien min støtter og hjelper meg så godt de kan 🙂 Nå har jeg oppfølging av lege og psykolog. Om jeg blir presset for hardt: Anfallene blir kraftigere og jeg får ekstremt dårlig samvittighet hvis jeg ikke klarer

Eller: 

Jente,37: jeg pleide å få angstanfall på offentlig transport.. Jeg følte jeg måtte kaste opp, ble hvit i fjeset, og kaldsvettet.. Jeg ble livredd, og var redd for å ta offentlig transport.. Jeg holdt meg hjemme, klarte jo ikke å komme fra a-b uten tog, buss eller lignende.. Jeg følte alle så det, trodde jeg skulle dø.. egentlig veldig teit, alt dette for redsel for å kaste opp! Jeg spiste ingenting før reiser, og dette gikk ut over formen.. etterhvert klarte jeg å knekke koden. Jeg gjorde på en måte narr av situasjonen, og fortalte meg at jeg ikke kunne kaste opp uten mat i magen. Etter litt tid, var det nesten normalt, men det blusser opp når jeg stresser. Da må jeg puste dypt og bestemme meg for å klare små mål. Men, dette er utrolig slitsomt. Jeg har mistet mange venner pga det..

Angst kommer i mange former, irrasjonelle for noen, men grusomt for den det gjelder. 

  • Ptsd
  • Agorafobi
  • Sosial angst
  • Panikkangst
  • Fobier
  • Mareritt
  • Generalisert angst
  • Tvangslidelse/ocd

 Jeg går ikke inn i dybden på alle disse, men det finnes mye som går innunder diagnosen angst. 

Generelt er det man trenger, om man har denne diagnosen, respekt, støtte, omtanke og muligheten til å tenke høyt med andre. Dette er bare noen få eksempler på åssen livet med angst kan føles. 

Har du opplevd angst?