Fett og forstand, Livet, Mat oppskrifter

Fett og forstand!

Fett og Forstand!
Av Ena-Maria fra bloggen ”Fett & Forstand»

K o s t h o l d s e n d r i n g. Smak på ordet. Det smaker kjedelig, gjør det ikke? Litt sånn traurig, tafatt, med et hint av vel mye forpliktelser og litt for mye jobb. Det gir kanskje assosiasjoner til riskaker, knusktørre grovbrød, magerost og lettmajones?

Jeg syntes også det hørtes kjedelig ut. Jeg hadde ikke så store problemer med meg selv at jeg orka tanken på en sånn forpliktelse. Kostholdsendring. Pfff, ikke noe for meg. Vi skal jo alle dø. Jeg er ikke feit, bare litt koselubben! Dessuten liker kjæresten meg som jeg er. Jeg har ikke problemer med utseende mitt, jeg er for gammel til å skjemmes over kroppen min.

Kjenner du deg igjen?

Jeg hadde oppriktig ikke problemer med meg selv. Ikke der og da, i hvert fall ikke noe jeg ville innrømme ovenfor meg selv. Først da jeg fikk den dødskjedelige telefonen fra legekontoret med svar på blodprøvene jeg tok uka før i forbindelse med en rutineoppfølging av sykdommen min, hashimotos. Hasj-i-motoren som jeg liker å kalle den. Prøvesvarene var for øvrig fine. Optimale faktisk. Bortsett fra èn. Den jævla linja som leste «C-Peptid». Den var visst helt ute å sykle. Verdiene var dobbel så høy som referanseområdet. Jeg hadde utviklet isulinresistens. Forstadiet til diabetes type 2.
En livsstilssykdom som jeg trodde var forbeholdt den eldre garde.

Bloody diabetes type 2!! Jeg tror ikke jeg noen sinne har fått en så knallhard og nådeløs knyttneve i trynet før. Det var da jeg skjønte det. At ting hadde spunnet ut av kontroll. At den lubne kosemagen min ikke var så veldig koselig alikevel.
At mamma, som hadde gnålt i årevis om at jeg måtte endre kostholdet, for det ville gagne meg som hadde hasj-i-motoren, hadde rett hele tiden. Nå hadde jeg isulinresistens i tillegg. Flotte greier!

Dette sier NHI: «Høyt karbohydratinntak over lengre tid vil «trette ut» kroppens insulin, det hormonet som regulerer sukkeromsetningen i kroppen. Resultatet blir at blodsukkeret stiger, og du er i ferd med å få type 2-diabetes» (Link: diabetes type 2)

Vi er jo oppvokst med ideen om at vektnedgang er synonymt med å ha magerost på den knusktørre grovbrødskiva, smøre syltynt på med overprosessert plantefett (også kjent som margarin), og skylle ned med skummetmelk. Du blir hva du spiser! Spiser du fett, blir du feit. Det er kalorier inn – kalorier ut.

Glem det. Glem alt du tror du vet om kosthold og ernæring. Det er feil. Alt vi har fått inn med morsmelka når det kommer til ernæring, er feil. Jeg vet, det høres ganske fjernt ut at vi har blitt feilinformert i alle år, av folk som tilsynelatende vet hva de prater om. La oss en gang for alle fastslå at det hverken er pølsa eller sausen som gjør deg feit – Det er karbohydrater. Ikke fett, men karbohydrater. Boom!

Det finnes mange retninger innenfor begrepet «lavkarbo».
Jeg skal ta for meg og gå mer i dybden på den strengeste varianten, ketogent kostholt, i mine framtidige innlegg.
I mellomtiden kan dere kose dere med tanken på at sommerkroppen anno 2018 kan oppnås ved å spise bacon dyppet i sjokolade! Jeg er på min fjerde måned hvorav 50 dager røykfri – og 20 kilo lettere!

Link: Fett og forstand, bloggen!

Livet, Uncategorized

Bare en kattunge!

spleisen til Muskatt!

Eieren skriver: Jeg får høre at jeg er gal, og at det «bare» er en katt dette dreier seg om. Men sånn er ikke jeg skrudd sammen. Og jeg ønsker å gjøre alt jeg kan for å redde livet til lille Muskatt. Jeg håper det er flere kattegale mennesker der ute som ønsker å hjelpe oss, og jeg blir evig takknemlig for hver minste donasjon! Dersom vi skulle være så heldig at vi får mer enn vi trenger til operasjonen, donerer jeg med stor glede resten av pengene til Dyrebeskyttelsen Norge Kongsberg.

Muskatt og søsteren ble født med såkalte twisted legs/froskebein. Det var min mor sin katt som fødte disse kattene og jeg tok umiddelbart på meg ansvaret for å se om de kunne reddes på noe vis. (Jeg har 2 katter selv og begge er såklart kastrert/sterilisert).

Men det var egentlig litt ønskelig at disse kattungene kom da mammapusen ikke har så lenge igjen og vi vil gjerne føre slekta videre (da hun begynner å dra på åra). Så det er ikke snakk om uansvarlighet med tanke på å få kattunger bare så det er på det rene 🙂

På tross av at de fleste rundt meg syns jeg var helt idiot som i det hele tatt vurderte å bruke tid og penger på disse to så ville jeg gjøre alt jeg kunne. Etter mange telefonsamtaler med ulike dyrleger og flere dyrlegebesøk fikk vi konstatert at det dreier seg om korte leddbånd og dette kunne gjøre noe med med fysioterapi.

Søsteren til Muskatt klarte jeg å strekke ut beina slik at ho omsider fikk helt riktig beinstilling, mens Muskatt fortsatt sliter med det ene bakbeinet. Jeg syns det er helt utrolig at det ene benet ble helt bra!

Pus har ingen smerter og er en lykkelig liten katt som springer i full fart, spiser og leker. Ho har lært seg en teknikk som gjør at ho fint klarer å bevege seg som ho ønsker, men der er selvfølgelig en del knall og fall.

I starten fikk Muskatt litt gnagsår på knærne, men jeg bandasjerte slik at det ikke utviklet seg til å bli verre, og nå har ho fått tykk hud på kneet som gjør at det ikke blir sår. Men Muskatt hadde helt klart hatt det bedre uten dette beinet da det har en vinkel som gjør at beinet dytter bort i deg friske beinet når hun går.

Og det er jo helt sikkert slitsomt å gå å bære på da hun løfter det veldig høyt opp. Ettersom ho blir tyngre så vil ho få sår og smerter i kneet, og for å unngå dette må ho amputere beinet.

Da vil ho ha mye mer fleksibilitet, uten smerter og ikke bli et lett byttedyr. Katter kan leve helt fint med 3 bein!

Så dyrlegen ga oss beskjed at dersom vi ikke ønsket å avlive Så måtte benet amputeres. Så det er ikke slik at ho kan leve fint med det dårlige beinet. Det vil oppstå komplikasjoner med dette når ho blir større.

Asfaltrose, Diverse anonyme innlegg, Livet

Jeg savner deg mamma

Mamman min.. bare å tenke på deg, det gjør vondt. Noen dager er det isi-pisi, men noen dager er det som å pirke på en verkebyll.. Jeg har en jente selv nå, som vil vite hvem du var, og hvem du ville vært.. i alle familiesamlinger tenker jeg at du ville kost deg veldig, elsket barnebarna dine, og gledet deg over barna.. Men du er ikke der, du vil ikke komme dit heller.. Du er død. Du kommer aldri tilbake, og du har vært død i nærmere 20 år.. Du er beinrester begravet i jorda, og du har en gravstein med blomster på.. Men hos oss blomstrer du fortsatt. I minnene, i hjertene, på bildene. I mange år fryktet jeg at livet ditt ville ta livet av deg, og tilslutt skjedde det.. plutselig, mer plutselig enn man tror. Poff! Borte! Sees ikke mer! Verk i hjertet, savn i kroppen, tanker om deg hos nær og fjern. Du tror meg ikke om jeg hadde fortalt det, men kapellet var fullsatt. Presten fortalte om deg, og ikke et øye var tørt.. bortsett fra mitt! Jeg satt i en boble, alene, og trodde ikke at det hele var virkelig.. Mamman min var jo ikke i den hvite kista, hun var jo en telefon unna, hjemme hos seg selv, lykkelig i nytt hus! Siste gang jeg så deg, var i jula 2001.. Jeg ga deg en lang klem, og sa at vi sees snart. Lykkelig uvitende om at det ikke ville skje. Jeg skulle så gjerne gitt deg en evig lang klem igjen, luktet deg, kjent deg, hørt deg. Så mye jeg vil spørre deg om, så mye du kunne fortalt.. Du levde et tøft liv, obduksjonen din vitnet om det.. hjerneskader etter menn som har slått deg, arr på kroppen etter slåsskampene med disse mennene.. skrumplever etter mye alkohol, kraftig fremskreden kols.. Men ikke noen kan fortelle om dine mentale arr, dine redsler, dine mareritt.. Jeg vil ikke vise deg her ennå, jeg vet ikke hva familien din vil synes.. Hva mine søsken og min far vil synes.. Så inntil videre er vi anonyme.

Men jeg har en bønn til deg som leser dette: kontakt familien din idag.. uansett hva som er usagt.. rydd opp og kontakt dem. Du vil ha det så mye bedre med deg selv når de går bort, for alt du vil ønske at du gjorde, var at du var tøff nok til å hvertfall prøve å rydde opp, prøve å snakke ut, og til å spørre hvorfor.. Hvorfor!?

Livet

Ung og angstfull

Dette innlegget er skrevet ved hjelp av flere som sliter med ulike typer av angst.

Du vet den ekle følelsen du har, når du er virkelig redd? Ikke sånn «huff, jeg skvatt litt», men sånn kvalmende redsel, hvor hjertet banker, svetten pipler, hodet suser, pulsen dundrer i kroppen.. Pusten er høy, rask.. Virkelig redsel, som gjør at du er slått ut en liten stund? Enten du har sett en stor edderkopp på skulderen, du har hilst på en stor hund, du har kuttet deg og sett blod, eller ungen har blitt borte.. Redsel! Sånn altoppslukende skrekk som river i deg.. 

En med angstanfall, kjenner den skrekken, av og til ute av det blå. 

Jente, 26, skriver: 

Jeg sliter daglig med sosial angst, jobber med den hver dag slik at jeg en dag kan bli frisk. Angsten preger mest når jeg skal noe, f.eks møter, bilturer, butikker  osv. Anfallene mine består av dogåing, hjertebank, svetting, kvalme og jeg blir helt utslitt etterpå. I det siste har jeg blitt flinkere til å utfordre meg selv, jeg går mer turer, er mer på besøk hos folk, presser meg til å være inne på en butikk og det å sitte i en bil på lengre turer. Jeg tar cipralex hver dag og føler at sen hjelper 🙂

Hva er angst?: 

Angst utløser en forsvarstilstand som forbereder kroppen på å flykte fra eller konfrontere (slåss mot) en trussel. De kroppslige endringene som inntrer styres av nervesystemet og av hormoner, blant annet adrenalin fra binyrene. Denne reaksjonen kan gi hjertebank, brystsmerter, pustevanskersvettesvimmelhet, rødme, kvalme og skjelvinger.  Kilde: Wikipedia

Angst preger hele livet og hverdagen til den det gjelder, ofte mister man venner, fordi det er vanskelig å forstå for utenforstående. Mange får beskjed om «å ta seg sammen», «skjerpe seg» og «slutte å tulle». Dette går ikke, men man kan få behandlig som hjelper. Medisiner, samtaleterapi, m.m. gir gode resultater, men det viktigste man kan få er forståelse, omtanke og støtte av omverden, venner og familie. Man skal ikke sy puter under, og behandle personen som et barn, men respektere den som lider av angst. 

Jente, 26: Jeg klarer ikke alt jeg klarte før, klarer ikke køer på butikker, kjøpesentere og det å treffe fremmede mennesker. Jeg har heldigvis ikke mistet venner, har ikke så mange, men de jeg har støtter meg og skjønner når jeg ikke klarer. Det er enkelte i min omkrets som prøver å presse meg mer enn jeg klarer, jeg pleier å si ifra hvis det blir for mye. Familien min støtter og hjelper meg så godt de kan 🙂 Nå har jeg oppfølging av lege og psykolog. Om jeg blir presset for hardt: Anfallene blir kraftigere og jeg får ekstremt dårlig samvittighet hvis jeg ikke klarer

Eller: 

Jente,37: jeg pleide å få angstanfall på offentlig transport.. Jeg følte jeg måtte kaste opp, ble hvit i fjeset, og kaldsvettet.. Jeg ble livredd, og var redd for å ta offentlig transport.. Jeg holdt meg hjemme, klarte jo ikke å komme fra a-b uten tog, buss eller lignende.. Jeg følte alle så det, trodde jeg skulle dø.. egentlig veldig teit, alt dette for redsel for å kaste opp! Jeg spiste ingenting før reiser, og dette gikk ut over formen.. etterhvert klarte jeg å knekke koden. Jeg gjorde på en måte narr av situasjonen, og fortalte meg at jeg ikke kunne kaste opp uten mat i magen. Etter litt tid, var det nesten normalt, men det blusser opp når jeg stresser. Da må jeg puste dypt og bestemme meg for å klare små mål. Men, dette er utrolig slitsomt. Jeg har mistet mange venner pga det..

Angst kommer i mange former, irrasjonelle for noen, men grusomt for den det gjelder. 

  • Ptsd
  • Agorafobi
  • Sosial angst
  • Panikkangst
  • Fobier
  • Mareritt
  • Generalisert angst
  • Tvangslidelse/ocd

 Jeg går ikke inn i dybden på alle disse, men det finnes mye som går innunder diagnosen angst. 

Generelt er det man trenger, om man har denne diagnosen, respekt, støtte, omtanke og muligheten til å tenke høyt med andre. Dette er bare noen få eksempler på åssen livet med angst kan føles. 

Har du opplevd angst? 

Heidi, Livet, Uncategorized

Anorektiske tanker fra en ballerina-flodhest! 

Som liten jente, drømte jeg alltid å bli ballerina. Disse elegante, slanke, smekre og nette skapningene, som spratt rundt som gaseller, og nøt respekt av alle andre.. Prima Ballerina, respektfull dronninggaselle. Problemet var bare at jeg ikke hadde kroppsbygning og eleganse til dette.. Jeg var aldri tykk, bare normal, og ikke nett bygget.. Jeg var, og er klønete, jeg var smart, og ikke laget for spenstige løft og sprett. Min indre diva-gudinne var født, i en alder av 6.. Når du da sammenligner deg med gaseller, og du selv er en utrent sebra, så går ikke prosjektet bra. Jeg prøvde meg et år som barneballerina, men avsluttet etter et år. Min diva var fortsatt ballerinatynn, og jeg var fortsatt kort og kraftig bygget. Når jeg så meg i speilet, stemte ikke bildene overens, og spirene var sådd.. anorexia lå i emning. 

Jeg ble 14, spratt i taket, strakk meg, og over et halvt år, var jeg plutselig slank som min indre diva.. Jeg tittet meg i speilet, men var ikke fornøyd.. Jeg var for tykk! Jeg var begynt å bli smittet av det stygge monsteret på skulderen, fru anorexia og jeg hadde så smått begynt vår farlige dans. 

Jeg er 20, nydumpet, og i dårlig selskap. Fru anorexia og jeg danser ballett, og venninnenes kommentarer om at jeg hadde så store og fine former, så store og fine pupper, så stor og fin rumpe, forer fru anorexia og mitt forhold.. store pupper, stor kropp, stor rumpe.. Jeg er deprimert, ensom og dypt ulykkelig. Jeg oppdager at jeg faller ned i vekt om jeg ikke lar meg spise nok. Jeg har kronisk skyldfølelse for alt som går inn i munnen min, det gjør meg tykk! Jeg er 168, veier 50 kilo, og danser syke piruetter med fru ana.. Jeg får glimt av henne av og til, og hun er stygg og skremmende! Men dansen går for fort, og jeg kommer meg ikke ut! 
Vendepunktet kom da jeg ble fersket av en sint pappa. Jeg hadde bronkitt, kraftig feber og nyrebekkenbetennelse, og klarer ikke å få i meg mat. Pappa er illsint, han ber meg pakke en bag og komme meg i bilen hans. Jeg fikk pent innfinne meg hos legen, han var vettskremt over datterens tilstand. Legen gir meg antibiotika, og streng beskjed om å spise, jeg er farlig tynn. Noen så meg, noen bremset dansen min, og jeg stirret fru ana inn i øynene. Jeg liker ikke det jeg ser. Sebraen ser en skadeskutt gaselle, divaen ser seg selv.

Jeg er nå 37, og fru anoreksia er der fortsatt. Jeg er overvektig, ikke lenger en sebra, men er nå en flodhest. Jeg har hatt gjentatte besøk av styggen på ryggen min. Fru anoreksia forpester min indre diva, som har innsett at hun ikke er en ballerina.. hun er en pinup, en Dita von teese, en dame. Flodhesten vet hun er en sebra innerst, hun må bare se sannheten i øynene. Hun koser seg ihjel, og trening og et alvorlig balletak på fru anoreksia er medisinen. Det er kun jeg som kan finne tilbake fra flodhestballerina, til sebrapinup, finne igjen jenta jeg er! 

Vil du følge meg i jakten på pinupen?    

Heidi, Livet

MEN DET ER JO BARE EN KATT!

Jeg mistet nylig katten min, en maine coon original, en fantastisk gutt.. Han tilførte livet mitt en dybde og en kjærlighet jeg aldri mer vil kjenne.. 

Maine Carrera av persicum ble 3.5 år gammel, og døde av akutt sykdom, hcm.. hjertet hans gikk sakte men sikkert i stykker, han fikk systemsvikt, og kveltes mer eller mindre i egne lunger.. Han ble avlivet på en søndag, første advent i år, og for hvert adventslys jeg tenner, savner jeg han bare mer og mer.. 

Jeg hadde det enormt tøft de årene jeg hadde han, og han forsto alltid.. Jeg kunne være sikker på at han kom bort og ville ha kos når jeg hadde det sånn, med et lite prrrt og halen hevet.. 

var jeg på do, kunne jeg nesten time han.. Iløpet av to minutter, hørte jeg garantert høye og klagende muææv, muææv.. og om han ville ha min oppmerksomhet, eller ville sjekke hvor mamma var, hørte jeg plutselig «mah-mah?».. Samboer trodde jeg hadde tatt en pille for mye når jeg fortalte om det første gang, men når jeg var innlagt på sykehus noen døgn, hadde han første kvelden kommet og spurt han om meg.. Mah-mah.. 

Hver kveld la han seg automatisk sammen med min samboer, han hadde fast soveplass i armkroken til pappa.. Lille gutten min, du var som et barn for meg.. Du var som min hårete, rampete og nydelige sønn.. 

Du fikk meg til å le, gråte, skrike, hyle.. Ja hele spekteret. Du var en utrolig jeger, du fjernet musene i huset, og alle deres kompanjonger i mils omkrets.. Du fanget orm flere ganger, til fars glede og min sorg.. Jeg haaater orm, så når du stolt kom inn i stua med en stor og flott sak, så var det selvsagt at du fulgte etter meg, for ros og for å gi meg byttet! Du fanget hvertfall hundre mus, måke, øyenstikkere, og prøvde deg på både rådyrkalv, og rådyrbukk! 

Du elsket mat, bare ikke din egen.. taco, nudler, indisk, skinke, og Bali kyllinggryte. 

Du lekte apport, vi kastet «posestrips», elsket kattemynte, og strutseleken du fikk av oss når vi hentet deg.. Du levde livet maks, og du fikk oss til å nyte vårt. Du pratet, purret, murret, klikket, og lagde alltid lyder.. Kompis prøvde å bruke deg som amme, og nå sørger han over tapet på sin beste venn..

Vi fikk jo han som en venn til deg, så du ikke skulle være ensom.. Du tok det med samme stoiske og kule ro, men du var ganske pingle.. Alle menn med skjegg var farlige, lakksko og støvsugeren var døden.. 

Huset er så tomt nå, og savnet er ubeskrivelig! Jeg savner deg min elskede kattepus, min sønn, min pusonge! Kos deg i foreviglandet, på andre siden av regnbuebroen, og vit at vi elsker deg, alle sammen! 

Heidi, Livet

«Stakkars, han har fått ADHD!»

Jeg satt på bussen, og overhørte noen som satt å pratet sammen, om livets alle luner. Hva som har skjedd siden sist, hvem som har skilt seg, hvem som har blitt syke. Plutselig ser jeg den ene, hun legger ansiktet i triste folder, og kan fortelle at den stakkars sønnen til datteren, hadde fått ADHD. Hun legger det frem som om det var en sykdom, som om han var døden nær. Stakkars liksom, skjebnen hans var forseglet, han var dømt, veid, og funnet altfor lett. Stakkars liksom. Livet hans ville aldri gå bra, det var jo bare narkomaner og kjeltringer som hadde det! Ingen klarer seg med den grusomme sykdommen, han kunne vel ikke bli noe stort. De begge offer seg, sier farvel, og bryter opp. Jeg sitter igjen med en ekkel følelse, en nasty smak i munnen. Er det virkelig sånn? Er man dømt til å mislykkes med ADHD? Er det bare gangstere, tapere og mislykkede narkomane, som har denne diagnosen?

adhd.bilde

Bildet sin kilde; Google

NEI! Jeg er en mamma på 37 år, aldri gjort en flue fortred, aldri hatt hverken dom eller problemer med politiet, og aldri drevet med dop. Jeg er tilogmed så «kjedelig» at jeg ikke drikker, OG jeg har ADHD. Jeg er stolt av diagnosen, ikke sykdommen, min. Den gir meg en ekstra styrke, en ekstra drivkraft, en liten superheltkraft. Alt vi gjør, alt vi føler, er veldig. Er vi glad, så er vi VELDIG glade. Er vi sinte, så er vi VELDIG sinte. Vi blir ekstra glad i menneskene rundt oss, vi elsker høyere, vi drømmer og fantaserer mer. Vi er kreative, fantasifulle og spennende mennesker, som er høyt intellektuelle. Vi er av og til litt for smarte for vårt eget beste. Har man møtt en med ADHD, har du møtt akkurat det EN med ADHD! Ingen er like, det finnes så mange varianter. Jeg har ADHD, kombinert og mental type. Det betyr at jeg har en blanding mellom ADHD og ADD, og at min hyperaktivitet er mest i hodet. Jeg har en iq på 120, men sliter med å konsentrere det på det jeg skal. Jeg er distré, vimsete, elskelig og veldig skravlete. Jeg kan være veldig intens, ha problemer med søvnen, og bli urolig i kroppen, og å lese lekser var et hat. Men ingen av disse egenskapene er verdt å sørge over. Får du, eller en av dine diagnosen, så husk at dette mennesket det er snakk om, er akkurat det samme mennesket som før diagnosen, du vet bare mer om det. Våg å spørre om denne diagnosen, lær deg mer, og vær respektfull og åpen, så vil verden bli et bedre sted for alle!

Heidi