Livet, Uncategorized

Påske og Asperger syndrom

Du trodde kanskje påske var det samme for meg som for deg. At jeg kastet fra meg skole- eller arbeidssekken og erstattet den med en tursekk nå på fredag, full av kryssord, påskequiz og kvikklunsj, og hvis jeg ikke begynte ferien i går – at jeg i alle fall gledet meg til helligdagene fra skjærtorsdag av.

Sannheten er at jeg ikke gleder meg. Hvorfor ikke? Fordi jeg har ikke (påske)fri fra demonene i hodet mitt. Asperger syndrom er en livsvarig og kronisk tilstand. Er man født med Asperger, dør man med Asperger.

Men for all del, Asperger TRENGER ikke å bety demoner i hodet. Men som jente med diagnosen, seilte jeg gjennom barndommen og ungdomstiden uten at syndromet ble oppdaget. Det førte til at jeg utviklet noen belastningslidelser, tileggsdiagnoser om du vil.

Og du vil – vil vite. Derfor leser du dette innlegget. Og jeg skriver det, sånn at du skal få et innblikk. Når jeg står opp om morgen, er det i angst. Mange med Asperger er veldig redde, uten at vi vet helt hvorfor. Det handler nok mye om at vi i sosial relasjon med andre, kan møte på situasjoner vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Vi er ikke dumme, vi bare fungerer litt annerledes.

For eksempel, tar jeg det du sier bokstavlig. Og mente du det ikke sånn, blir det en kommunikasjonssvikt som kanskje fører oss langt ut på viddene. Men i påsken er fjellvettreglene tydelige og jeg elsker tydelige regler, så jeg klamrer meg til «Det er ingen skam og snu.»

Men jeg skal ikke snu, ikke helt enda. Jeg skal fortelle deg om dine forventninger. For det er ofte da jeg blir sint. Når du forventer og jeg ikke kan innfri. Som da du trodde jeg gledet meg til påske og jeg ikke klarte å kjenne på glede. For meg er påske rød helligdager der jeg ikke får den samme behandlingen som jeg pleier, som innlagt på sykehus. Jeg blir nødt for å forholde meg til en mer uforutsigbar stab med ekstravakter og en lege som kanskje spiser påskeegg på skjærtorsdag.

Asperger syndrom er en tilstand på autismespekteret som berører måten man kommuniserer, oppfatter og sosialiserer på. Akkurat nå, føler jeg for å trekke meg tilbake og hvis fordommer fikk dominere, ville du tenkt at jeg er en sånn einstøing – og at alle med Asperger er det. Men sannheten er faktisk at vi ofte søker å være sosiale, men at det tapper oss, særlig hvis vi føler vi mislykkes. Det gjør med andre ord vondt å møte forventningene dine, både når du behandler meg som alle ander og når du ser på meg som en person med nettopp Asperger syndrom.

Vil du lese mer av meg og bli kjent med en som fungerer litt annerledes, som med et annet operativsystem, sjekk ut bloggen min www.aspergerinformator.com .

Helene

Livet

Forhold og sånn

Jeg ble invitert av Hedi Irene til å bli forfatter her på Revehiet. Det syns jeg var ganske kult og Relativt Fantastisk, hvis jeg skal sitere Radioresepsjonen på P3. Jeg satt og så litt i Facebookgruppa samtidig som jeg spurte om hva hun ønsket jeg skulle skrive om. Men vet du hva? – Ordet er fritt.

Og når man har Asperger, er det en gylden mulighet til å være helt ærlig som er noe jeg genuint er. Men det er også en utfordring, det med valgmulighetene. Det er jo så mangt å skrive om. Fortelle om meg selv, skrive om hva jeg brenner for. Ordene hennes brant seg fast og jeg ble sittende å trykke på tastaturet.

Resultatet er dette innlegget, om forhold og sånn. Eller, nettopp ikke forhold og sånn. Det å stå som evig singel, aldri være i et skikkelig kjæresteforhold. For det er sånn livet mitt utviklet seg. Nå er jeg 34 år. Jeg har fått et par kyss og sånn, men jeg har aldri vært en ordentlig kjæreste. Jeg har hatt en internett-kjæreste, men da han traff meg på sykehuset syns han jeg var for syk til å være kjæreste med. Kom det som en bombe når du besøker noen nettopp der? Jeg bare spør, jeg dømmer ikke.

For hvilken rett har jeg til å dømme andre mennesker? Kritisere valgene deres? Henge meg opp i at de bretter ut barna sine, allerede fra det første ultralydbilder? Det er andre kvinners valg. Det er ikke mitt valg, og jeg har heller ikke bedt om å se disse bildene, men likevel, for å være snill, har jeg kanskje trykket «like.» For en med Asperger syndrom kan det kjennes relativt unaturlig. Hvorfor? Fordi det blir som en frase, i stedet for å si det jeg egentlig mener.

Det jeg egentlig mener, er at forhold er private. At det holder at man elsker hverandre og bærer en ring, at man får barna trygt gjennom oppveksten og passer på at man har det bra selv. Man trenger ikke dele alt for å få mest likes. Du er bra nok, om du er den ene eller andre halvdelen i forholdet.

Håper du vil lese mer av meg. Jeg har meninger, jeg også, og er et menneske jeg også, selv om jeg ikke deler hverken middager eller har sterke kjærlighetshistorier. Jeg prøver bare så godt jeg kan å elske, eller kanskje rettere sagt godta, meg selv. For den jeg er. Uten en bedre halvdel. Sorry.