Heidi, Livet

#heidiblirfit: Utvikling etter 2 uker!

Vel, som dere husker, skulle jeg ned i vekt, trene og bli fit. Har nå trent 2 av 3 uker, en uke treningsfri pga sting/sydd og måtte ta det litt med ro. MEN! ting har skjedd! Jeg har trent, og kommet igang, over kneika, jeg er passert dørstokkmila, og verver tilogmed venninner med på trening! Nå gleder jeg meg til å få trent, og koser meg med godfølelsen og dusjen etterpå. Og samboeren, lå oss si det sånn: han er fornøyd, VEEELDIG fornøyd 😉

For to uker siden, startet jeg også å spise ketogent/lavkarbo. Kombinasjonen trening og livstilssendring er effektiv, jeg har gått fra 86.6 til 82.8, men, bmi er tydelig: jeg er utenfor fedme, og inne i «kun» overvekt. Målet er 68 kilo, og jeg koser meg underveis. Null godteri spist, kun sukkerfritt og lavkarbo, og jeg ligger konstant i høy ketose. Ketose er når kroppen er omstilt fra karbohydrater til å forbrenne fett, og om du gir den riktig mat, drikke og gjerne litt aktivitet, så gjør kroppen det selv.

Men, det har ikke vært uten noen reaksjoner, og kommentarer fra andre: «du går nok ned nå, men vent til du spiser vanlig igjen, da går du opp» «dette er ikke sunt» eller «du bør heller bruke Grethe Roede og sunn fornuft».. Joa, vel og bra det, men MIN kropp har det bedre i ketose. MIN kropp tåler ikke alt man må tute i seg i andre kurer, og MIN kropp reagerer positivt. MIN psyke tenker heller ikke gram, fettfritt, spise lite, slanking, ja og nei mat, og so on. Jeg er tidligere anorektiker, og fru ana danser fortsatt oppi hodet mitt. Fru ana trigges av slanking og slankemodus, og jeg må gjøre det som er rett for meg og min kropp, og mine diagnoser.

Det blir som om jeg nå skal rive kvargen med fruktsaus ut av hendene dine, mens jeg hyler ut: Neei, du mååå spise lavkarbo! Lavkarbo er veien, ånden og livet. Så spammer jeg ned innboksen din med ketoinfo, mens jeg tvinger i deg en #fettkaffe.. Jeg ville ikke gjort det med deg, det faller ikke meg naturlig, og er hverken respektfult eller greit. Folkeskikk gjør seg, og litt respekt.

Ellers går det veldig bra, jeg ser forskjellen tydelig, og gleder meg til å komme meg på energipump ved første mulighet 🙂

Følg med, Vår nye lavkarbodronning Ena-maria kommer til å skrive her om både oppskrifter og spennende info, så det er verdt en titt 🙂

Heidi, Livet

Jeg slår opp!

Hei, jeg heter Heidi, og jeg er en tjukkas!

Når klokken slo 00.00, første januar i 2018, hadde jeg mentalt tredd inn i et nytt års forsett. Jeg har tenkt på det lenge, å kose seg ihjel er ikke bra. Hver dag, hver time, hver uke, så hungrer jeg etter superchips, dip, blå og rosa brusflasker, cola zero og andre usunne kalorier. Der andre er alkoholiker, er jeg «kos-o-holiker».. Jeg nyter og koser meg til døde.. magen er kvapsete, rumpa er diger, og lårene er på samme omkrets som ekvator. Som tidligere anorektiker, vet jeg hvor mye, feil fokus spiller inn på deg. Jeg har ingen aspirerende drøm om å leke meg med ortoreksi, men jeg må øke trenings og aktivitetsmengde, og jeg skal bedre mat og måltider litt, men jeg må nyte litt av og til, bare ikke hver dag!

Jeg kommer til å utlevere meg i disse innleggene, fortelle om oppturer, nedturer og fremskritt. Jeg er ikke «pro-ana», men jeg må sette nummer på noen ting, så dere ser noen enkle fremskritt. Jeg er pr. Dags dato 168 høy, ca 85 kg tung, og bruker 42-44-46 i klær. For noen er dette ikke stort, for noen er denne størrelsen veldig sexy, vakkert og perfekt, men ikke for meg. Jeg må ned til 69 kg for å vurderes til bukplastikkoperasjon, så noen mål har jeg 🙂 Det blir tårer, svette, blod og tenners gnissel, men det blir også mindre medisiner, mindre smerter, og mindre kilo. Og mye mer forbrenning, bedre frokost/lunsj/middag/kvelds, flere utprøvde treninger, og myyye latter. Og bare blåisen på veiene slipper, kan jeg gå masse turer her ute. Wish me luck!

Har du noen mål eller forsetter?

Heidi, Livet, Uncategorized

Anorektiske tanker fra en ballerina-flodhest! 

Som liten jente, drømte jeg alltid å bli ballerina. Disse elegante, slanke, smekre og nette skapningene, som spratt rundt som gaseller, og nøt respekt av alle andre.. Prima Ballerina, respektfull dronninggaselle. Problemet var bare at jeg ikke hadde kroppsbygning og eleganse til dette.. Jeg var aldri tykk, bare normal, og ikke nett bygget.. Jeg var, og er klønete, jeg var smart, og ikke laget for spenstige løft og sprett. Min indre diva-gudinne var født, i en alder av 6.. Når du da sammenligner deg med gaseller, og du selv er en utrent sebra, så går ikke prosjektet bra. Jeg prøvde meg et år som barneballerina, men avsluttet etter et år. Min diva var fortsatt ballerinatynn, og jeg var fortsatt kort og kraftig bygget. Når jeg så meg i speilet, stemte ikke bildene overens, og spirene var sådd.. anorexia lå i emning. 

Jeg ble 14, spratt i taket, strakk meg, og over et halvt år, var jeg plutselig slank som min indre diva.. Jeg tittet meg i speilet, men var ikke fornøyd.. Jeg var for tykk! Jeg var begynt å bli smittet av det stygge monsteret på skulderen, fru anorexia og jeg hadde så smått begynt vår farlige dans. 

Jeg er 20, nydumpet, og i dårlig selskap. Fru anorexia og jeg danser ballett, og venninnenes kommentarer om at jeg hadde så store og fine former, så store og fine pupper, så stor og fin rumpe, forer fru anorexia og mitt forhold.. store pupper, stor kropp, stor rumpe.. Jeg er deprimert, ensom og dypt ulykkelig. Jeg oppdager at jeg faller ned i vekt om jeg ikke lar meg spise nok. Jeg har kronisk skyldfølelse for alt som går inn i munnen min, det gjør meg tykk! Jeg er 168, veier 50 kilo, og danser syke piruetter med fru ana.. Jeg får glimt av henne av og til, og hun er stygg og skremmende! Men dansen går for fort, og jeg kommer meg ikke ut! 
Vendepunktet kom da jeg ble fersket av en sint pappa. Jeg hadde bronkitt, kraftig feber og nyrebekkenbetennelse, og klarer ikke å få i meg mat. Pappa er illsint, han ber meg pakke en bag og komme meg i bilen hans. Jeg fikk pent innfinne meg hos legen, han var vettskremt over datterens tilstand. Legen gir meg antibiotika, og streng beskjed om å spise, jeg er farlig tynn. Noen så meg, noen bremset dansen min, og jeg stirret fru ana inn i øynene. Jeg liker ikke det jeg ser. Sebraen ser en skadeskutt gaselle, divaen ser seg selv.

Jeg er nå 37, og fru anoreksia er der fortsatt. Jeg er overvektig, ikke lenger en sebra, men er nå en flodhest. Jeg har hatt gjentatte besøk av styggen på ryggen min. Fru anoreksia forpester min indre diva, som har innsett at hun ikke er en ballerina.. hun er en pinup, en Dita von teese, en dame. Flodhesten vet hun er en sebra innerst, hun må bare se sannheten i øynene. Hun koser seg ihjel, og trening og et alvorlig balletak på fru anoreksia er medisinen. Det er kun jeg som kan finne tilbake fra flodhestballerina, til sebrapinup, finne igjen jenta jeg er! 

Vil du følge meg i jakten på pinupen?