Heidi, Livet, SEX

Highway to heaven nor hell!

Jeg kom akkurat over en skikkelig gladsak, en sak som får meg til å glede meg til å bli gammel. Et eldresenter i Buskerud, hadde heavyrock på agendaen, for de hadde innsett at ikke alle eldre lyttet frivillig til toradermusikk, i sine yngre dager.

heavy eldre!

Er det en ting som fascinerer meg, så er det eldre mennesker. Og hvordan vi har bestemt hvordan slutten av deres liv skal være. Vi stuer de inn i soverom de må dele med fler, så intimsone og sexliv er noe vi forventer at de er ferdig med. Sykepleiere og andre pleiere, som gjør en fantastisk jobb, har knapt med tid, så å la disse eldre skravle med andre, om annet en avføring, stomiposer og sykdom, er borte. Hvorfor skulle de ønske seg et sånt samtaletema hver dag? Jeg vet at hadde noen tvunget meg til å prate med de samme fjesene, om temaer som ikke interesserer meg, som f.eks torader og avføring, så hadde jeg mistet all livsgnist og ønske om å leve..

Tidligere hørte jeg om et eldresenter i Oslo, med bar, bibliotek, butikk, frisør, og mere til. Der kunne de eldre nyte en pils eller dram i baren, mens de flørtet med andre likesinnede. Hvorfor må vi se på de eldre som sykeliggjorte, inngrodde fossiler, som kun elsket enkle samtaler om, vel dritt? Hvorfor forventer vi at de ikke liker rock, metal og edm (electronic dance music), dårlige rølpefilmer og kinky sex? Mange eldre har en heftig sexdrive, men har ikke privatliv eller egne rom å ha det på. Mange eldre finner seg ny kjærlighet og flammer, er superforelsket, og mangler privatliv og verdighet til å kunne leve.

Dette sporet litt av, men poenget mitt var følgende: la eldre være voksne mennesker, med privatliv, personlighet og sexdrive 😉

DILDODAMA!, SEX

#Dildodama: sexlyst

Vi har vel alle vært der hvor lysten ikke er tilstedet når det gjelder sex, men hva kan du gjøre for å få lysten tilbake?

Sexlyst er et stort og til tider vanskelig tema for den som sliter med sexlysten, også for partneren. Sexlyst er ikke noe
man har konstant. Den kan være på topp i perioder og over natten bli helt borte. Om det er til noen trøst har de fleste
av oss gått gjennom perioder der sexlysten er helt på bånd. Og det er som regel ikke den det gjelder som merker det
først, det er partneren. Kommunikasjon er derfor meget viktig. Kroppen og lystene går gjennom forskjellige stadier i
livet og lystene kan derfor forandre seg. Fortell din partner hva du vil at han / hun skal stoppe med eller gjøre
annerledes om det har forandret seg.

Hvorfor?
Sexlysten er styrt av mange ting, for å nevne noe: stress, hormoner, medisiner og hverdagsrutiner.

Som småbarnsforeldre har man gjerne rutiner i hverdagen. I ammeperioer, bleieskift og hektiske dager til og fra
barnehage er det fort gjort å glemme partneren sin. Sexlysten kan ikke komme på kommande til akkurat det
klokkeslettet som passer dere. For det første er det alt for forutsigbart og for det andre vil man bare bli vandt til
det, spenningen forsvinner i takt med sexlysten. Okey? Tenker du kanskje. Når skal vi ha sex da? Fortsett å ha sex
til de tidene som passer dere, men bryt sirkelen med å gjøre nye ting, bruke nye ting eller gjøre det på et nytt sted!

(sex på nytt sted, for bønder spesielt kanskje?)

Eller kanskje du jobber mye? Mye jobb fører veldig ofte til stress fordi man ikke klarer å legge
jobben ifra seg på jobb. Også tenker du kanskje at sexen tar så lang tid, at du ikke har tid til det, men visste du at
sexen ikke trenger mer enn 5 minutter? Det er ikke mulig tenker du kanskje, men det handler bare om innsatsen
du gjør før de 5 minuttene. Det kan være et dask på rumpen, et kyss på halsen, hviske frekke ord i øret før dere
drar jobb. Dette får begge to til å begynne å fantasere, kanskje det popper inn en sms i løpet av pausen som
gjør at du blir minnet på at han eller hun har lyst på deg? Til slutt er dere begge så kåte at det første dere gjør når
dere kommer inn døra er å kle av hverandre. Slik kan sexen bare ta 5 minutter i seg selv.

Også er det jo ikke til å legge skjul på at vi er mer «på» idag enn vi var for 5 år siden. Data, mobil, TV. Alle disse
er forstyrrende elementer som gjør det ekstra lett å rette fokuset på feil sted – med mindre du bruker det som
en fordel i parforholdet. Da tenker jeg på ting som sexting, flørtende snapper eller hintende telefonsamtaler.

Bryt den kjedelige sirkelen med et sexleketøy. Har dere mange fra før av er det på tide med et nytt.
Spenningen i sexlivet er viktig for sexlysten. Man kan også bruke orgasmeolje for å få en mer sensuell følelse, rett
og slett for å bli fortere kåt. Glidemiddel er et viktig tips til dere som sliter med sexlyst blant annet! Den er med på
å få fart i underlivet da den tilfører nok fuktighet. Slik kan du enkelt nyte stimuleringen du får ved penetrering eller
berøringene du får i forspillet. Dette utløser noe som kalles oxytocin.

Oxytocin som skilles ut gjennom berøring og orgasmer er viktige faktorer som må påvirkes når man jobber med
sexlysten. Sexlyst og lystfølelsen næres og utvikles ved å utsette seg selv for erotisk påvirkning! Det er viktig at
begge parter får noe når man skal være erotiske sammen. At man ikke bare fokuserer på den ene parten. Så klart
finnes det unntak, men det er viktig at det ikke skjer gang på gang.

Når det gjelder hormoner kan det være lurt bestille seg en time hos fastlegen for å ta en blodprøver som måler ditt testosteron. Dette kan nemlig justeres med medisiner om det er for lavt. Dette gjelder for både menn og kvinner. Det er slik at testosteronet har en stor betydning for lystfølelsen. Sexlyst kan også være et resultat av enkelte sykdommer, men også medisiner og legemidler kan påvirke dette. Les gjerne i pakningsvedlegget på de medisinene du bruker, eller snakk med fastelegen din.

Konkusjon: ta mer på hverandre, kyss ofte, klem hverandre, flørt og har mer sex.

DILDODAMA!

Livet, Uncategorized

#ikkegravid

Jeg er snart midt i trettiårene, den biologiske klokken tikker, jeg har vært på ultralyd i dag, men jeg er IKKE gravid.

Det var nemlig ikke en sånn alminnelig ultralyd. Ikke en sånn for å sjekke barnets tilstand, for jeg har ikke hatt sex. Ingen har befruktet meg. Det var en undersøkelse som heter ekko, og er et tilsyn av hjertet.

Det banker, hjertet mitt, men ikke av kjærlighet eller forelskelse. Det banker slik kroppslige hjertet gjør, ikke de vi tegner i dagboka, på bursdagskort til kjæresten eller taster inn på Facebook, men de for å pumpe blodet rundt i kroppen vår. Men noe i denne prosessen, er ikke helt som hos deg kanskje.

Det er en genetisk sykdom jeg har. Den er ikke farlig, men må følges opp på somatisk sykehus via ultralyd hvert tredje år fra nå.

Vi oppdaget feilen med hjertet mitt da jeg var barn. Jeg var så lykkelig den dagen, fordi jeg ville faktisk være syk. Jeg ville at jeg skulle være annerledes, for jeg kjente meg ikke som de andre og ønsket å dø. Hvordan kan et lykkelig barn ha sånne følelser, medfødt?

Det vet jeg ikke. Men jeg har Asperger syndrom, som gjør at hjernen min fungerer litt annerledes enn andre hjerner. I min egen logikk, gir ting mening, som en hjertefeil som skiller meg fra mengden.

Vil du lese mer av meg, stikk innom bloggen www.aspergerinformator.com

Asfaltrose, Livet

Asfaltrose: meg og mitt nåværende liv.

Dere som har lest mine innlegg, har lest mye om min barndom.. Men ikke så mye om meg nå. Jeg er en mamma i 30årene, bosatt på Østlandet. Jeg lever et veldig standard liv, med villa, pus og bil. Og en samboer, som jeg har det godt med. Vi krangler og diskuterer fra tid til annen, men jeg kan ikke stå frem med navn og annet, på grunn av alt jeg nå er oppe i. Barnevernet er inne i bildet, på grunn av samboers ekskone som lagde kvalm. Hun var psykisk syk, og mye har skjedd der.. mye stygt, veldig stygt, som har påvirket oss. Jeg kan desverre ikke fortelle så mye om dette, da det påvirker flere enn meg, om jeg står frem. Det påvirker familie og barn, uskyldige tilskuere i en sak, som føles mest som en dårlig novelle. Jeg har tatt en lang skrivepause, fordi livet krevde for mye av meg, over en lengre periode.. Jeg har alltid støttet barnevernet, fordi i min sak, når jeg var liten, var de til enorm hjelp og støtte.. Men nå, etter å ha blitt totalt overkjørt, og blir begrenset fra mitt eget barn, vet jeg ikke lenger.. de baserer alt på hva barnefar sier, og selv om situasjonen og livet mitt nå, er milevis unna hva det var, er det ikke nye utredninger og ny informasjon i saken.. Jeg har veiledning hver uke, med Marte meo og cos-p, og hun skryter oss opp i skyene.. Hun mener at barnet mitt bør komme hit mer, at samværet bør økes, men nei..

Jeg møter veggen og døra hver gang, og nå har jeg fått nok. Neste møte blir med sjefen for barnevernet her, vår veileder og de som har saken.. Jeg er drittlei av å bli hundset med, jeg får jo ikke deltatt i barnets hverdag.. Jeg ble presset inn i å måtte ta 30%, ellers ble jeg stevnet.. Men nå er situasjonen en annen, og jeg kan bevise at jeg er bra for h*n… Jeg kan ikke gi opp, jeg har fått ødelagt flere år av mitt liv på grunn av dette..

Jeg er lei av å måtte leve mitt liv slik andre mener det.. Jeg er lei av å høre at jeg ikke er en god nok mor.. Jeg har godtatt for mye, for lenge, og det er ikke bra. Jeg må være den forandringen jeg ønsker å se hos andre.

Til eventuelle som kanskje kjenner meg: dette er min ventil ut, min mulighet til å lufte mine tanker.. respekter dette 🙂

DIY, Heidi, Mat oppskrifter, Tips

Dagens lørdagsmiddag: hjemmelaget kebab! Både enkelt og billig!

Jeg tror vi alle har spist eller smakt det en gang: slafsete, sølete og grisete grums i pitabrød, med kinakål, mais, saus og deilig krydret kjøttmasse. Ingen av oss vil EGENTLIG vite innholdet i MUK-pølsa som snurrer rundt på en stang på gatekjøkkenet, mens vi står å mumser i oss saligheten i gjerne litt alkoholisert tilstand. Jeg elsker mild kebab, før likte jeg mild-medium styrke, men etter at mandlene ble tatt, må jeg kun ha mild. Derfor setter jeg det du trenger til sterkere saker i parentes, så du kan få den heit som i djevelens smie, om dette er noe du liker bedre. Anyways, her er oppskriften:

2 personer

Du trenger:

  • En pk pitabrød
  • En boks mais
  • Kinakål
  • Boks rømme
  • Hvitløksdip
  • (Salsaglass, valgfri styrke og merke, men her er first price sterk salsa billigst)
  • Lammekjøttdeig/kjøttdeig/karbonadedeig, en pk a 400gr
  • 2ts Garam masala
  • 3 ts Hvitløkspulver/hvitløk
  • 1ts Salt
  • 1ts Kanel
  • 2 ss Potetmel
  • (1-2 ts Chili/chillipulver)
  • (Tabasco)
  • Agurk/syltet jalapenos/andre grønnsaker etter ønsker)

Bland krydderne og kjøttet i en bolle. Putt hendene nedi, og kna og elte deigen til en jevn og fast masse. Del de i 6 pølser. Disse kan du ha på grillspyd, men vi laget uten.

Finkutt kinakål, bland Hvitløksdip, og sett på ovnen, og varme pitabrødene i ovnen.

Stek kebabpølsene/rullene i panne på ovnen, med olje eller smør/margarin. De trenger å stekes på medium til høy varme, på alle sider, til de er gjennomstekt.

Nå er det på tide å «dresse» kebaben. På min, kakket jeg kjøttet i biter, men samboer fikk hele pølser. Del pitaene, snitt de litt på sidene for å få bedre plass. Først kinakål, mais og saus og salsa, så kjøttet. Her må du ha tallerken, dette er grisete som bare det 🙂

Serveres med kald drikke etter eget ønske, servietter/tørkepapir, og et hyggelig selskap!

Bon apetit!

Mat oppskrifter, Søtmonsen <3

Hjemmelaget sjokoladepudding

Hva er vel ikke bedre enn sjokolade? Jo, SJOKOLADEPUDDING 😀 Mmm, det er så godt 😀 Deler oppskrift på vaniljesaus i ett eget innlegg 🙂

 

Sjokoladepudding:

ca. 5 porsjoner.

6 1/2 dl Helmelk.

13 1/2 gr. Maizena.

13 1/2 gr. Gelatinplater.

17 gr. Kakao.

6 gr. Vaniljesukker.

60 gr. Sukker.

10 gr. Kokesjokolade/mørk.

Legg i bløt gelatinplatene. Varm opp litt melken i en kjele. Bland resten av melken med maizenamelet. Bland i kakao, sukker, sjokolade og vaniljesukker. Rør inn den oppbløtte gelatinen og maisennaen i melkemassen. Ha det så i ei skål eller ei form og settes til avkjøling.

Tekst og bilder tilhører;

Lene Kristin

Uncategorized

Jeg er en jævla naver!

kkkk

Dette innlegget er et gjesteinnlegg fra: Pappaglede

Jeg hadde virkelig alt jeg ønsket meg her i livet, jeg levde et liv med gode venner rundt meg, jeg levde et liv med verdens beste familie rundt meg og jeg livde livet med en godt betalt jobb hvor jeg stortrivdes. Jeg hadde endelig tatt steget fra å leie leilighet, jeg hadde kjøpt min første leilighet på Grunerløkka i Oslo og jeg var på et sted i livet der jeg ikke følte jeg kunne ha det bedre. Så kom høsten 2010, tiden jeg aldri kommer til å glemme og tiden da livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det perfekte livet var nå kun et skall og en perfekt fasade hvor jeg kunne gjemme meg bort fra livets realitet. Det var nemlig ingen som kunne se på meg at livet mitt var snudd på hodet, jeg forandret meg ikke utvendig men på innsiden var det mørkt, kaldt og trist. Jeg mistet ikke hår, jeg gikk verken opp eller ned i vekt men jeg hadde nådd bunnen for jeg var rammet av angst. Jeg var ikke lenger den livsglade Kent med de store drømmene, jeg var rett og slett så dypt nede i kjelleren at jeg ikke følte jeg hadde noen identitet i det hele tatt.

kenttt

For venner, familie og folk rundt meg var jeg fortsatt den samme gamle Kent på utsiden, på innsiden derimot merket alle at det var noe som ikke stemte. Jeg var ikke lenger sosial i vennegjengen, jeg hadde ikke lenger det gode humøret som fikk alle til å le og smilet mitt var totalt fraværende. Jeg klarte rett og slett ikke å finne noe glede ved livet, det eneste jeg gjorde var å rote rundt i mine egne mørke tanker. For hver dag som gikk var jeg et steg nærmere bunnen, til syvende og sist nådde jeg også denne bunnen med et hardt fall mot betongveggen.

Jeg hadde alltid vært den arbeidsomme gutten som gjerne gjorde det lille ekstra i håp om å nå nye mål, jeg hadde alltid vært full av ambisjoner og så på hver eneste dag som et steg i riktig retning. Jeg hadde så lyst til å kaste meg på toget å bli med livet videre, men toget var gått og livet reiste videre uten å ta meg med. Jeg koblet meg ut av alt som het sosiale medier, jeg sjekket ikke lenger nyheter på telefonen og jeg tok sjeldent eller aldri opp rullgardinene i leiligheten. Jeg hadde rett og slett ikke kontakt med familie eller venner, jeg hadde i det hele tatt ikke kontakt med omverden lenger.

sykkel

For mine nærmeste var det tydelig at noe ikke var som det skulle, humøret var totalt fraværende, den omsorgsfulle gutten var helt forsvunnet og blikkene min var ikke lenger tilstede. Mine nærmeste forteller meg den dag i dag at det var som å se inn i øynene på en tom skalle, det var ingen respons å få og de forteller at det var helt tydelig at den gutten de var så glad i hadde helt opp. For mine kolleger på jobb, for mine naboer i blokken og for alle jeg møtte rundt i Oslos gater derimot var jeg bare en av dem. En av de late, en av de som ikke ønsket å utrette noe i livet og en av dem som snyltet på samfunnets skattepenger.

Jeg ble puttet i en bås, en av de båsene som samfunnet er delt inn i. Du har de friske, du har de som har godkjente sykdommer og du har oss usynlig syke som blir sett på som den svake gruppen i samfunnet. Jeg hadde selv plassert folk i disse båsene tidligere i livet, jeg hadde plassert dem i disse båsene uten å vite årsakene til de forskjellige personene. For meg hadde de vært late personer som ikke gadd og jobbe, for meg var de personer som bare snyltet på samfunnet og for meg var dette personer jeg ikke hadde noe til overs for.

Aldri før hadde jeg tenkt som jeg gjorde nå, for første gang i livet så jeg mennesket og ikke bare måten de levde på. For første gang brydde jeg meg om hvordan de faktisk hadde det og hvordan de hadde havnet i denne situasjonen. For usynlige sykdommer er blant de mest utbredte sykdommene her i landet, samtidig er dette en av de mest tabubelagte sykdommene her i landet. Kanskje er din nærmeste nabo en av de som skryter av hvor mye de tjener ved å gå hjemme, kanskje er en av dine nærmeste familiemedlemmer en av de heldige som går på NAV og får dekket både livsopphold å sted å bo.

natyr

Det høres fryktelig deilig ut ikke sant? Det å bare leve luksuslivet på den måten er vel noe vi alle kunne tenkt oss. Jeg skal fortelle dere som tror dette en ting jeg, det er at det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv der det er en kamp å samle nok krefter til å komme seg opp av sengen, det er faen meg ikke noe luksusliv å gå hele dagen og være redd for at neste angstanfall skal komme og det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv å ha fri hele dagen når din største frykt er å forlate utgangsdøren. Er du fortsatt ikke overbevist om at en usynlig sykdom er en god nok sykdom til å holde deg hjemme?

For på toppen av dette isfjellet av problemer og frykter vi sliter med i hverdagen kommer ensomheten, det å ikke ha energi til å holde kontakten med dine nærmeste, det å ikke ha energi til å ta telefonen når din bestevenn ringer og det å ikke ha energi til å møte opp i bursdager og selskaper til dine nærmeste. For dette er realiteten til en person med psykiske og usynlige sykdommer, man låser seg inne på et rom der man får gråte sine tårer i fred uten å måtte bry andre med dette. For man trives best i sitt eget selskap ofte i slike situasjoner, i den grad man kan kalle det å trives når det kommer til slike situasjoner.

kent

Uansett hvor mye man ønsker å holde kontakten med sine nærmeste er det en umulig oppgave, uansett hvor mye man ønsker å besøke sine venner så blir det med tanken for livet med angst og depresjoner gjør det dessverre umulig å oppfylle sine drømmer. Så der man tidligere drømte om en familie, barn og et flott hus nede ved strandkanten, så går drømmene nå til å kunne leve et normalt liv der det å klare å gå i butikken å handle er det man drømmer mest om av alle ting her i verden. For det «friske» mennesker ser på som en selvfølge blir dessverre for oss med psykiske sykdommer kun en drøm.

Så neste gang du føler for å komme med fordommer og dømmende ord til en person som du ser på som lat, svak og en snylter anbefaler jeg deg og tenke deg om en ekstra gang. Forsøk å sette deg inn i situasjonen til denne personen, forsøk å forstå hvorfor denne personen ikke jobber og forsøk å støtt disse personene der de kjemper sin livs kamp kun for å føle seg levende. En dag kan det være deg og ditt hodet som har fått nok, kanskje det er du som er blitt den naveren du alltid har hatet og kanskje det er nettopp du som trenger den støtten jeg nå ber om.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst!

Livet, Uncategorized

Hurra for oss!

Revehiet er av og for kvinner. Derfor er det med stor entusiasme jeg skriver på kvinnedagen, selv om jeg føler at vi har kommet så langt med likestilling at vi ikke lenger trenger vår egne dag til å kjempe for våre rettigheter. Det er rett og slett greit nok å være kvinne i dagens samfunn, for meg. Mens jeg satt og skrev dette, fikk jeg til og med ei rose.

Men ikke alle blir rettferdig behandlet. Ikke alle får de samme jobbmulighetene som de hadde fått hvis de hadde utovertiss. I tillegg har kampanjer som metoo# vist oss at det skjer overgrep fra det motsatte kjønn. Sånn ønsker vi ikke å ha det, i et moderne samfunn. Vi skal være likeverdige, ikke bare på tross av forskjellige kjønn men på grunn av. Så mye er kvinnene også verdt, at de kan gjøre den store positive forskjellen.

Som barn, lærer vi å leke med dukker, fordi vi er jenter. Jeg har fortsatt leken og inviterer gutta med inn i bildet. Fordi at sammen kan vi forandre verden, for oss selv og for hverandre. Så mye beundrer jeg menn og verdsetter meg selv, som en likeverdig part i et forhold.

kvinnedagen

 

Livet, Uncategorized

Privatsjåfør?

Mange med psykiske lidelser eller fysiske nedsettelser, kan oppleve det litt vanskelig å reise kollektivt. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men gjør at noen søker om TT-kort. Det gjør det litt billigere å få sin egen sjåfør, alias taxisjåfør.

De kommer fra alle land for å kjøre drosje i Norge. Eller, det er selvfølgelig ikke derfor de kommer. For å kjøre taxi mener jeg. Men det er en arbeidsplass der de kan praktisere mer eller mindre godt norsk språk.

Jeg som ikke er så god på smalltalk, syns det er helt greit at de er litt stille. Og det er de ofte. De norske sjåførene i femtiåra derimot; de snakker som en foss. Det er hyggelig, for all del, men det forundrer meg hvor snakkesalige enkelte er og får meg til å kjenne på utenforskapet.

JEG kan ikke snakke så fritt og ledig. Jeg er ganske knytt. Men jeg setter pris på at sjåføren er i stand til å svare meg på at han har forstått hvor jeg skal når jeg gir instrukser. Hvis jeg forklarer at vi skal i bygget inn til venstre, håper jeg at han bekrefter at han har hørt. Eller henne, for den saks skyld, sånn helt privat i det offentlige rom.

takstameteretBLOGG
For flere innlegg av meg, er det bare å følge med videre på revehietbloggen samt min egen blogg, www.aspergerinformator.com

-Helene-

Livet

Forhold og sånn

Jeg ble invitert av Hedi Irene til å bli forfatter her på Revehiet. Det syns jeg var ganske kult og Relativt Fantastisk, hvis jeg skal sitere Radioresepsjonen på P3. Jeg satt og så litt i Facebookgruppa samtidig som jeg spurte om hva hun ønsket jeg skulle skrive om. Men vet du hva? – Ordet er fritt.

Og når man har Asperger, er det en gylden mulighet til å være helt ærlig som er noe jeg genuint er. Men det er også en utfordring, det med valgmulighetene. Det er jo så mangt å skrive om. Fortelle om meg selv, skrive om hva jeg brenner for. Ordene hennes brant seg fast og jeg ble sittende å trykke på tastaturet.

Resultatet er dette innlegget, om forhold og sånn. Eller, nettopp ikke forhold og sånn. Det å stå som evig singel, aldri være i et skikkelig kjæresteforhold. For det er sånn livet mitt utviklet seg. Nå er jeg 34 år. Jeg har fått et par kyss og sånn, men jeg har aldri vært en ordentlig kjæreste. Jeg har hatt en internett-kjæreste, men da han traff meg på sykehuset syns han jeg var for syk til å være kjæreste med. Kom det som en bombe når du besøker noen nettopp der? Jeg bare spør, jeg dømmer ikke.

For hvilken rett har jeg til å dømme andre mennesker? Kritisere valgene deres? Henge meg opp i at de bretter ut barna sine, allerede fra det første ultralydbilder? Det er andre kvinners valg. Det er ikke mitt valg, og jeg har heller ikke bedt om å se disse bildene, men likevel, for å være snill, har jeg kanskje trykket «like.» For en med Asperger syndrom kan det kjennes relativt unaturlig. Hvorfor? Fordi det blir som en frase, i stedet for å si det jeg egentlig mener.

Det jeg egentlig mener, er at forhold er private. At det holder at man elsker hverandre og bærer en ring, at man får barna trygt gjennom oppveksten og passer på at man har det bra selv. Man trenger ikke dele alt for å få mest likes. Du er bra nok, om du er den ene eller andre halvdelen i forholdet.

Håper du vil lese mer av meg. Jeg har meninger, jeg også, og er et menneske jeg også, selv om jeg ikke deler hverken middager eller har sterke kjærlighetshistorier. Jeg prøver bare så godt jeg kan å elske, eller kanskje rettere sagt godta, meg selv. For den jeg er. Uten en bedre halvdel. Sorry.