Livet, Uncategorized

Påske og Asperger syndrom

Du trodde kanskje påske var det samme for meg som for deg. At jeg kastet fra meg skole- eller arbeidssekken og erstattet den med en tursekk nå på fredag, full av kryssord, påskequiz og kvikklunsj, og hvis jeg ikke begynte ferien i går – at jeg i alle fall gledet meg til helligdagene fra skjærtorsdag av.

Sannheten er at jeg ikke gleder meg. Hvorfor ikke? Fordi jeg har ikke (påske)fri fra demonene i hodet mitt. Asperger syndrom er en livsvarig og kronisk tilstand. Er man født med Asperger, dør man med Asperger.

Men for all del, Asperger TRENGER ikke å bety demoner i hodet. Men som jente med diagnosen, seilte jeg gjennom barndommen og ungdomstiden uten at syndromet ble oppdaget. Det førte til at jeg utviklet noen belastningslidelser, tileggsdiagnoser om du vil.

Og du vil – vil vite. Derfor leser du dette innlegget. Og jeg skriver det, sånn at du skal få et innblikk. Når jeg står opp om morgen, er det i angst. Mange med Asperger er veldig redde, uten at vi vet helt hvorfor. Det handler nok mye om at vi i sosial relasjon med andre, kan møte på situasjoner vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Vi er ikke dumme, vi bare fungerer litt annerledes.

For eksempel, tar jeg det du sier bokstavlig. Og mente du det ikke sånn, blir det en kommunikasjonssvikt som kanskje fører oss langt ut på viddene. Men i påsken er fjellvettreglene tydelige og jeg elsker tydelige regler, så jeg klamrer meg til «Det er ingen skam og snu.»

Men jeg skal ikke snu, ikke helt enda. Jeg skal fortelle deg om dine forventninger. For det er ofte da jeg blir sint. Når du forventer og jeg ikke kan innfri. Som da du trodde jeg gledet meg til påske og jeg ikke klarte å kjenne på glede. For meg er påske rød helligdager der jeg ikke får den samme behandlingen som jeg pleier, som innlagt på sykehus. Jeg blir nødt for å forholde meg til en mer uforutsigbar stab med ekstravakter og en lege som kanskje spiser påskeegg på skjærtorsdag.

Asperger syndrom er en tilstand på autismespekteret som berører måten man kommuniserer, oppfatter og sosialiserer på. Akkurat nå, føler jeg for å trekke meg tilbake og hvis fordommer fikk dominere, ville du tenkt at jeg er en sånn einstøing – og at alle med Asperger er det. Men sannheten er faktisk at vi ofte søker å være sosiale, men at det tapper oss, særlig hvis vi føler vi mislykkes. Det gjør med andre ord vondt å møte forventningene dine, både når du behandler meg som alle ander og når du ser på meg som en person med nettopp Asperger syndrom.

Vil du lese mer av meg og bli kjent med en som fungerer litt annerledes, som med et annet operativsystem, sjekk ut bloggen min www.aspergerinformator.com .

Helene

Livet, Uncategorized

#ikkegravid

Jeg er snart midt i trettiårene, den biologiske klokken tikker, jeg har vært på ultralyd i dag, men jeg er IKKE gravid.

Det var nemlig ikke en sånn alminnelig ultralyd. Ikke en sånn for å sjekke barnets tilstand, for jeg har ikke hatt sex. Ingen har befruktet meg. Det var en undersøkelse som heter ekko, og er et tilsyn av hjertet.

Det banker, hjertet mitt, men ikke av kjærlighet eller forelskelse. Det banker slik kroppslige hjertet gjør, ikke de vi tegner i dagboka, på bursdagskort til kjæresten eller taster inn på Facebook, men de for å pumpe blodet rundt i kroppen vår. Men noe i denne prosessen, er ikke helt som hos deg kanskje.

Det er en genetisk sykdom jeg har. Den er ikke farlig, men må følges opp på somatisk sykehus via ultralyd hvert tredje år fra nå.

Vi oppdaget feilen med hjertet mitt da jeg var barn. Jeg var så lykkelig den dagen, fordi jeg ville faktisk være syk. Jeg ville at jeg skulle være annerledes, for jeg kjente meg ikke som de andre og ønsket å dø. Hvordan kan et lykkelig barn ha sånne følelser, medfødt?

Det vet jeg ikke. Men jeg har Asperger syndrom, som gjør at hjernen min fungerer litt annerledes enn andre hjerner. I min egen logikk, gir ting mening, som en hjertefeil som skiller meg fra mengden.

Vil du lese mer av meg, stikk innom bloggen www.aspergerinformator.com

Uncategorized

Jeg er en jævla naver!

kkkk

Dette innlegget er et gjesteinnlegg fra: Pappaglede

Jeg hadde virkelig alt jeg ønsket meg her i livet, jeg levde et liv med gode venner rundt meg, jeg levde et liv med verdens beste familie rundt meg og jeg livde livet med en godt betalt jobb hvor jeg stortrivdes. Jeg hadde endelig tatt steget fra å leie leilighet, jeg hadde kjøpt min første leilighet på Grunerløkka i Oslo og jeg var på et sted i livet der jeg ikke følte jeg kunne ha det bedre. Så kom høsten 2010, tiden jeg aldri kommer til å glemme og tiden da livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det perfekte livet var nå kun et skall og en perfekt fasade hvor jeg kunne gjemme meg bort fra livets realitet. Det var nemlig ingen som kunne se på meg at livet mitt var snudd på hodet, jeg forandret meg ikke utvendig men på innsiden var det mørkt, kaldt og trist. Jeg mistet ikke hår, jeg gikk verken opp eller ned i vekt men jeg hadde nådd bunnen for jeg var rammet av angst. Jeg var ikke lenger den livsglade Kent med de store drømmene, jeg var rett og slett så dypt nede i kjelleren at jeg ikke følte jeg hadde noen identitet i det hele tatt.

kenttt

For venner, familie og folk rundt meg var jeg fortsatt den samme gamle Kent på utsiden, på innsiden derimot merket alle at det var noe som ikke stemte. Jeg var ikke lenger sosial i vennegjengen, jeg hadde ikke lenger det gode humøret som fikk alle til å le og smilet mitt var totalt fraværende. Jeg klarte rett og slett ikke å finne noe glede ved livet, det eneste jeg gjorde var å rote rundt i mine egne mørke tanker. For hver dag som gikk var jeg et steg nærmere bunnen, til syvende og sist nådde jeg også denne bunnen med et hardt fall mot betongveggen.

Jeg hadde alltid vært den arbeidsomme gutten som gjerne gjorde det lille ekstra i håp om å nå nye mål, jeg hadde alltid vært full av ambisjoner og så på hver eneste dag som et steg i riktig retning. Jeg hadde så lyst til å kaste meg på toget å bli med livet videre, men toget var gått og livet reiste videre uten å ta meg med. Jeg koblet meg ut av alt som het sosiale medier, jeg sjekket ikke lenger nyheter på telefonen og jeg tok sjeldent eller aldri opp rullgardinene i leiligheten. Jeg hadde rett og slett ikke kontakt med familie eller venner, jeg hadde i det hele tatt ikke kontakt med omverden lenger.

sykkel

For mine nærmeste var det tydelig at noe ikke var som det skulle, humøret var totalt fraværende, den omsorgsfulle gutten var helt forsvunnet og blikkene min var ikke lenger tilstede. Mine nærmeste forteller meg den dag i dag at det var som å se inn i øynene på en tom skalle, det var ingen respons å få og de forteller at det var helt tydelig at den gutten de var så glad i hadde helt opp. For mine kolleger på jobb, for mine naboer i blokken og for alle jeg møtte rundt i Oslos gater derimot var jeg bare en av dem. En av de late, en av de som ikke ønsket å utrette noe i livet og en av dem som snyltet på samfunnets skattepenger.

Jeg ble puttet i en bås, en av de båsene som samfunnet er delt inn i. Du har de friske, du har de som har godkjente sykdommer og du har oss usynlig syke som blir sett på som den svake gruppen i samfunnet. Jeg hadde selv plassert folk i disse båsene tidligere i livet, jeg hadde plassert dem i disse båsene uten å vite årsakene til de forskjellige personene. For meg hadde de vært late personer som ikke gadd og jobbe, for meg var de personer som bare snyltet på samfunnet og for meg var dette personer jeg ikke hadde noe til overs for.

Aldri før hadde jeg tenkt som jeg gjorde nå, for første gang i livet så jeg mennesket og ikke bare måten de levde på. For første gang brydde jeg meg om hvordan de faktisk hadde det og hvordan de hadde havnet i denne situasjonen. For usynlige sykdommer er blant de mest utbredte sykdommene her i landet, samtidig er dette en av de mest tabubelagte sykdommene her i landet. Kanskje er din nærmeste nabo en av de som skryter av hvor mye de tjener ved å gå hjemme, kanskje er en av dine nærmeste familiemedlemmer en av de heldige som går på NAV og får dekket både livsopphold å sted å bo.

natyr

Det høres fryktelig deilig ut ikke sant? Det å bare leve luksuslivet på den måten er vel noe vi alle kunne tenkt oss. Jeg skal fortelle dere som tror dette en ting jeg, det er at det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv der det er en kamp å samle nok krefter til å komme seg opp av sengen, det er faen meg ikke noe luksusliv å gå hele dagen og være redd for at neste angstanfall skal komme og det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv å ha fri hele dagen når din største frykt er å forlate utgangsdøren. Er du fortsatt ikke overbevist om at en usynlig sykdom er en god nok sykdom til å holde deg hjemme?

For på toppen av dette isfjellet av problemer og frykter vi sliter med i hverdagen kommer ensomheten, det å ikke ha energi til å holde kontakten med dine nærmeste, det å ikke ha energi til å ta telefonen når din bestevenn ringer og det å ikke ha energi til å møte opp i bursdager og selskaper til dine nærmeste. For dette er realiteten til en person med psykiske og usynlige sykdommer, man låser seg inne på et rom der man får gråte sine tårer i fred uten å måtte bry andre med dette. For man trives best i sitt eget selskap ofte i slike situasjoner, i den grad man kan kalle det å trives når det kommer til slike situasjoner.

kent

Uansett hvor mye man ønsker å holde kontakten med sine nærmeste er det en umulig oppgave, uansett hvor mye man ønsker å besøke sine venner så blir det med tanken for livet med angst og depresjoner gjør det dessverre umulig å oppfylle sine drømmer. Så der man tidligere drømte om en familie, barn og et flott hus nede ved strandkanten, så går drømmene nå til å kunne leve et normalt liv der det å klare å gå i butikken å handle er det man drømmer mest om av alle ting her i verden. For det «friske» mennesker ser på som en selvfølge blir dessverre for oss med psykiske sykdommer kun en drøm.

Så neste gang du føler for å komme med fordommer og dømmende ord til en person som du ser på som lat, svak og en snylter anbefaler jeg deg og tenke deg om en ekstra gang. Forsøk å sette deg inn i situasjonen til denne personen, forsøk å forstå hvorfor denne personen ikke jobber og forsøk å støtt disse personene der de kjemper sin livs kamp kun for å føle seg levende. En dag kan det være deg og ditt hodet som har fått nok, kanskje det er du som er blitt den naveren du alltid har hatet og kanskje det er nettopp du som trenger den støtten jeg nå ber om.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst!

Livet, Uncategorized

Hurra for oss!

Revehiet er av og for kvinner. Derfor er det med stor entusiasme jeg skriver på kvinnedagen, selv om jeg føler at vi har kommet så langt med likestilling at vi ikke lenger trenger vår egne dag til å kjempe for våre rettigheter. Det er rett og slett greit nok å være kvinne i dagens samfunn, for meg. Mens jeg satt og skrev dette, fikk jeg til og med ei rose.

Men ikke alle blir rettferdig behandlet. Ikke alle får de samme jobbmulighetene som de hadde fått hvis de hadde utovertiss. I tillegg har kampanjer som metoo# vist oss at det skjer overgrep fra det motsatte kjønn. Sånn ønsker vi ikke å ha det, i et moderne samfunn. Vi skal være likeverdige, ikke bare på tross av forskjellige kjønn men på grunn av. Så mye er kvinnene også verdt, at de kan gjøre den store positive forskjellen.

Som barn, lærer vi å leke med dukker, fordi vi er jenter. Jeg har fortsatt leken og inviterer gutta med inn i bildet. Fordi at sammen kan vi forandre verden, for oss selv og for hverandre. Så mye beundrer jeg menn og verdsetter meg selv, som en likeverdig part i et forhold.

kvinnedagen

 

Livet, Uncategorized

Privatsjåfør?

Mange med psykiske lidelser eller fysiske nedsettelser, kan oppleve det litt vanskelig å reise kollektivt. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men gjør at noen søker om TT-kort. Det gjør det litt billigere å få sin egen sjåfør, alias taxisjåfør.

De kommer fra alle land for å kjøre drosje i Norge. Eller, det er selvfølgelig ikke derfor de kommer. For å kjøre taxi mener jeg. Men det er en arbeidsplass der de kan praktisere mer eller mindre godt norsk språk.

Jeg som ikke er så god på smalltalk, syns det er helt greit at de er litt stille. Og det er de ofte. De norske sjåførene i femtiåra derimot; de snakker som en foss. Det er hyggelig, for all del, men det forundrer meg hvor snakkesalige enkelte er og får meg til å kjenne på utenforskapet.

JEG kan ikke snakke så fritt og ledig. Jeg er ganske knytt. Men jeg setter pris på at sjåføren er i stand til å svare meg på at han har forstått hvor jeg skal når jeg gir instrukser. Hvis jeg forklarer at vi skal i bygget inn til venstre, håper jeg at han bekrefter at han har hørt. Eller henne, for den saks skyld, sånn helt privat i det offentlige rom.

takstameteretBLOGG
For flere innlegg av meg, er det bare å følge med videre på revehietbloggen samt min egen blogg, www.aspergerinformator.com

-Helene-

Livet, Uncategorized

Bare en kattunge!

spleisen til Muskatt!

Eieren skriver: Jeg får høre at jeg er gal, og at det «bare» er en katt dette dreier seg om. Men sånn er ikke jeg skrudd sammen. Og jeg ønsker å gjøre alt jeg kan for å redde livet til lille Muskatt. Jeg håper det er flere kattegale mennesker der ute som ønsker å hjelpe oss, og jeg blir evig takknemlig for hver minste donasjon! Dersom vi skulle være så heldig at vi får mer enn vi trenger til operasjonen, donerer jeg med stor glede resten av pengene til Dyrebeskyttelsen Norge Kongsberg.

Muskatt og søsteren ble født med såkalte twisted legs/froskebein. Det var min mor sin katt som fødte disse kattene og jeg tok umiddelbart på meg ansvaret for å se om de kunne reddes på noe vis. (Jeg har 2 katter selv og begge er såklart kastrert/sterilisert).

Men det var egentlig litt ønskelig at disse kattungene kom da mammapusen ikke har så lenge igjen og vi vil gjerne føre slekta videre (da hun begynner å dra på åra). Så det er ikke snakk om uansvarlighet med tanke på å få kattunger bare så det er på det rene 🙂

På tross av at de fleste rundt meg syns jeg var helt idiot som i det hele tatt vurderte å bruke tid og penger på disse to så ville jeg gjøre alt jeg kunne. Etter mange telefonsamtaler med ulike dyrleger og flere dyrlegebesøk fikk vi konstatert at det dreier seg om korte leddbånd og dette kunne gjøre noe med med fysioterapi.

Søsteren til Muskatt klarte jeg å strekke ut beina slik at ho omsider fikk helt riktig beinstilling, mens Muskatt fortsatt sliter med det ene bakbeinet. Jeg syns det er helt utrolig at det ene benet ble helt bra!

Pus har ingen smerter og er en lykkelig liten katt som springer i full fart, spiser og leker. Ho har lært seg en teknikk som gjør at ho fint klarer å bevege seg som ho ønsker, men der er selvfølgelig en del knall og fall.

I starten fikk Muskatt litt gnagsår på knærne, men jeg bandasjerte slik at det ikke utviklet seg til å bli verre, og nå har ho fått tykk hud på kneet som gjør at det ikke blir sår. Men Muskatt hadde helt klart hatt det bedre uten dette beinet da det har en vinkel som gjør at beinet dytter bort i deg friske beinet når hun går.

Og det er jo helt sikkert slitsomt å gå å bære på da hun løfter det veldig høyt opp. Ettersom ho blir tyngre så vil ho få sår og smerter i kneet, og for å unngå dette må ho amputere beinet.

Da vil ho ha mye mer fleksibilitet, uten smerter og ikke bli et lett byttedyr. Katter kan leve helt fint med 3 bein!

Så dyrlegen ga oss beskjed at dersom vi ikke ønsket å avlive Så måtte benet amputeres. Så det er ikke slik at ho kan leve fint med det dårlige beinet. Det vil oppstå komplikasjoner med dette når ho blir større.

Mat oppskrifter, Søtmonsen <3, Uncategorized

Jordbær og mangosorbet

 

Heisann! 🙂

Her kommer det en god sorbetoppskrift igjen ^^ En med mango og jordbær 🙂 Veeeldig godt altså ^^

 

Jordbær- og mango sorbet:

1 dl Jordbær. (Frossen).

2 dl Mango. (Frossen).

1- 2 dl Zerosaft med hvit te og litchi smak blandet med vann. (1- 2 dl tilsammen).

Mos alt sammen i en blender eller med en stavmikser.

Bilder og tekst tilhører;

Lene Kristin

Uncategorized

Min vei som alvorlig syk, mot uføre

Hvordan er det å være kronisk syk? Hvordan er det å aldri kunne jobbe igjen? Hvordan er veien til å bli uføre?

Jeg var 6 år når det hele startet, akkurat begynt i 1.klasse, endelig skolen. Stolt som en hane. Lite visste vel jeg da om at de to månedene der var de siste to månedene jeg kom til å være frisk? Hvordan visste jeg da at hele livet mitt skulle bli snudd på hodet i det neste sekund?

Når jeg var 6 nesten 7 år ble jeg diagnosert med en leversykdom, autoimun hepatitt, det er flere som har fått den sykdommen nå, men da, var det bare meg og en til i norge som hadde den, de visste omtrent ingenting om den, annet enn at kroppen frastøtter levra. Ironisk ikke sant? Min egne kropp vil ikke ha min egne lever som jeg er født med.

Mye inn og ut av sykehuser, hele livet, masse prøver, hvor mange ganger har jeg tatt blodprøver? 2000?, 5000 ganger? Aner ikke. Mye vekk fra skolen, gått glipp av venner, skolegang, det sosiale. Jeg fikk når jeg var 7 år gammel vite at jeg aldri kom til å bli frisk, og jeg kommer aldri til å klare å være i full jobb. Eller kanskje ingen jobb i det hele tatt.

 

Bilderesultat for rikshospitalet

( Bilde lånt fra google)

Når jeg var 11 år gammel ble jeg diagnosert med diabetes type 1, den fikk jeg pga de ræva medisinene jeg må ta for å leve, de jeg må ta pga leversykdommen min. Innleggelse, lære ta blodsukkeret, lære sprøyter, nå bruker jeg pumpe, kan spise det jeg vil, og drikke en del, bare jeg passer på blodsukkeret, som jeg må gjøre minst 50 ganger i døgnet, pga medisinene for leversykdommen gjør at mitt blodsukker lever i en berg og dalbane 24/7

Ungdomskolen kom, like mye borte. 10.klasse ble ordna slik at jeg bare hadde noen fag, venner kom og venner gikk, jeg kom og gikk på skolen. Mest gikk i grunn, hadde ikke sjans til å være der…

2013 kom, og jeg ble enda værre. Mistanke om ME (kronisk utmattelsessyndrom). Begynte på videregående 2 ganger, først i 2 uker. Hadde ikke sjans, du vet den følelsen når man sitter der og skjelver som et aspeløv, du vet ikke åssen du skal orke å gå et steg til, du er så dårlig at tårene bare renner, og du er så utslitt at du bare må legge deg. ME sies at det er som å springe maraton med influensa og spysyka på en gang. Det har jeg, bare + at jeg har en leversykdom i tillegg, som gjør dette enda værre.

Prøvde videregående på nytt i 2015, klarte 2 mnd med tilrettelegging, hadde ikke sjans. Fikk diagnosen ME i 2015. Og i tillegg til det har jeg astma og migrene på toppen.

Jeg har aldri sjans til å jobbe, min hverdag går ut på stå opp, lage frokost, hvile… kanskje dra på et besøk om jeg orker… så hvile igjen, lage mat til mannen kommer hjem, om jeg orker… så hvile igjen. Skal jeg noe i morgen som jeg vet om, må jeg hvile i forveien og etterpå. Det er sånn livet mitt er, og det er ikke bare å finne på noe når som helst, og jeg har 0 arbeidsevne.

Jeg går på AAP, og jeg holder på å søke om uføre nå. Å som jeg skulle ønske at jeg kunne gå på skole, eller jobbe… Jeg elsker jo gå på skole… Men har jeg noe valg? Nei, dessverre.. Man må leve et så bra liv, man kan 🙂 

DIY, Mat oppskrifter, Tips, Uncategorized

Annettes carbonara! 

Jeg tenkte å dele en oppskrift med dere, som er til verdens beste carbonara! Den er kremete, myk, og eggefri 🙂 Har ennå tilgode å møte noen som ikke liker den 😂

  • En pakke baconterninger, (ikke den kokte typen), ca 400g
  • To til tre tomater, pent kuttet
  • En stor løk/to små, evt tre store sjalottløk
  • En boks creme fraiche
  • Pepper
  • Hvitløk
  • Pasta
  • Vann og salt til pastavannet
  • Parmesan etter ønske(valgfritt)


Stek baconet i en stor panne. Tilsett tomat, hvitløk og løk, og la dette surre i pannen, mens du setter på pastavannet og pastaen. Ikke la det svi seg i bunnen, så rør ofte. Tilsett creme fraiche, og rør om. La stå og småputre mens pastaen koker. Tilsett gjerne litt hvitløk i vannet, for ekstra smak 🙂 smak til med pepper, anrett middagen, og nyt! Denne er tilogmed bedre dag to, så bare varm opp restene da 🙂 

Asfaltrose, Diverse anonyme innlegg, Livet, Uncategorized

Frykt barnevernet! 

Jeg var alltid utrolig redd for barnevernet, ikke vår saksbehandler der, men BARNEVERNET! Jeg hadde fått det innprintet i hodet: kommer barnevernet, må alt være perfekt, ellers tar de dere. Hver gang mamma og/eller vennene hadde vært fulle, og gjestene hadde dratt, gikk lille jeg og la mamma. Så ryddet jeg over, vasket overalt, kastet flasker, helte ut øl, og gjemte alkoholen, før jeg kunne sove litt.. Det måtte se pent ut hjemme, man visste ikke når de kom inn.. De kunne komme med politiet, når de kom for å stoppe slåsskamper og mishandling, eller for å be festen om å dempe seg.. De kunne komme når mamma hadde tatt en øl, som ble til fler, og Bjøro Håland pulserte i huset.. De kunne komme når vi hadde en bra dag, eller når vi grillet ute på verandaen.. For vi hadde gode dager også, men de vonde dagene tærte på lykken hele  tiden.. Ironien  er jo bare at livet ble så mye bedre, når de kom!