Kategori: Livet

Livet, Uncategorized

Påske og Asperger syndrom

Helene Aspergerinformator

Du trodde kanskje påske var det samme for meg som for deg. At jeg kastet fra meg skole- eller arbeidssekken og erstattet den med en tursekk nå på fredag, full av kryssord, påskequiz og kvikklunsj, og hvis jeg ikke begynte ferien i går – at jeg i alle fall gledet meg til helligdagene fra skjærtorsdag av.

Sannheten er at jeg ikke gleder meg. Hvorfor ikke? Fordi jeg har ikke (påske)fri fra demonene i hodet mitt. Asperger syndrom er en livsvarig og kronisk tilstand. Er man født med Asperger, dør man med Asperger.

Men for all del, Asperger TRENGER ikke å bety demoner i hodet. Men som jente med diagnosen, seilte jeg gjennom barndommen og ungdomstiden uten at syndromet ble oppdaget. Det førte til at jeg utviklet noen belastningslidelser, tileggsdiagnoser om du vil.

Og du vil – vil vite. Derfor leser du dette innlegget. Og jeg skriver det, sånn at du skal få et innblikk. Når jeg står opp om morgen, er det i angst. Mange med Asperger er veldig redde, uten at vi vet helt hvorfor. Det handler nok mye om at vi i sosial relasjon med andre, kan møte på situasjoner vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Vi er ikke dumme, vi bare fungerer litt annerledes.

For eksempel, tar jeg det du sier bokstavlig. Og mente du det ikke sånn, blir det en kommunikasjonssvikt som kanskje fører oss langt ut på viddene. Men i påsken er fjellvettreglene tydelige og jeg elsker tydelige regler, så jeg klamrer meg til «Det er ingen skam og snu.»

Men jeg skal ikke snu, ikke helt enda. Jeg skal fortelle deg om dine forventninger. For det er ofte da jeg blir sint. Når du forventer og jeg ikke kan innfri. Som da du trodde jeg gledet meg til påske og jeg ikke klarte å kjenne på glede. For meg er påske rød helligdager der jeg ikke får den samme behandlingen som jeg pleier, som innlagt på sykehus. Jeg blir nødt for å forholde meg til en mer uforutsigbar stab med ekstravakter og en lege som kanskje spiser påskeegg på skjærtorsdag.

Asperger syndrom er en tilstand på autismespekteret som berører måten man kommuniserer, oppfatter og sosialiserer på. Akkurat nå, føler jeg for å trekke meg tilbake og hvis fordommer fikk dominere, ville du tenkt at jeg er en sånn einstøing – og at alle med Asperger er det. Men sannheten er faktisk at vi ofte søker å være sosiale, men at det tapper oss, særlig hvis vi føler vi mislykkes. Det gjør med andre ord vondt å møte forventningene dine, både når du behandler meg som alle ander og når du ser på meg som en person med nettopp Asperger syndrom.

Vil du lese mer av meg og bli kjent med en som fungerer litt annerledes, som med et annet operativsystem, sjekk ut bloggen min www.aspergerinformator.com .

Helene

DILDODAMA!, Livet, SEX, Tips

Dildodama: 6 tips for bedre sex!

revehietblog

Tipsene som gir bedre sex

GLIDEMIDDEL

Det er viktig å bruke et godt glidemiddel. Kvinnens syklus er ulik hele tiden,
og det er viktig å gi skjeden et supplement som glidemiddel for å unngå sårhet.
Ved ubehag i skjeden vil kvinnen få mindre sexlyst!

SEXSPILL

Bruk kortstokk, terninger eller brettspill til å piffe opp tiden på soverommet.
La kortene bestemme en kveld, slik unngår dere å havne inn i en dårlig
sirkel med lik sex hver gang – som vil føre til mindre sex.

FORSPILL

Et godt forspill er nøkkelen til fantastisk sex.
Gi en sensuell og erotisk massasje til din partner.
La duftene sette stemningen i rommet og slipp dere løs.

FÅ LYST PÅ LYSTEN

Noen ganger er ikke alltid sexlysten på plass og får å få
den tilbake må man ha sex regelmessig.
Det frister kanskje ikke? Bruk sexlyst-produkter til hjelp!

KOMMUNIKASJON

Så kommer den «kjedelige» parten som omtrent alle sliter med,
men ikke gidder å gjøre noe med. Kommunikasjon er kjempe viktig
– fortell hva du ønsker å gjøre med eller ønsker å bli gjort med.
Fortell hva du liker, mens dere holder på.

Det koster altså 0 kr å investere i litt tid på prating.
Dette øker tryggheten mellom dere som partnere og
ved økt trygghet vil man også få bedre sex!

Fett og forstand, Livet, Mat oppskrifter

Fett og forstand!

revehietblog

Fett og Forstand!
Av Ena-Maria fra bloggen ”Fett & Forstand»

K o s t h o l d s e n d r i n g. Smak på ordet. Det smaker kjedelig, gjør det ikke? Litt sånn traurig, tafatt, med et hint av vel mye forpliktelser og litt for mye jobb. Det gir kanskje assosiasjoner til riskaker, knusktørre grovbrød, magerost og lettmajones?

Jeg syntes også det hørtes kjedelig ut. Jeg hadde ikke så store problemer med meg selv at jeg orka tanken på en sånn forpliktelse. Kostholdsendring. Pfff, ikke noe for meg. Vi skal jo alle dø. Jeg er ikke feit, bare litt koselubben! Dessuten liker kjæresten meg som jeg er. Jeg har ikke problemer med utseende mitt, jeg er for gammel til å skjemmes over kroppen min.

Kjenner du deg igjen?

Jeg hadde oppriktig ikke problemer med meg selv. Ikke der og da, i hvert fall ikke noe jeg ville innrømme ovenfor meg selv. Først da jeg fikk den dødskjedelige telefonen fra legekontoret med svar på blodprøvene jeg tok uka før i forbindelse med en rutineoppfølging av sykdommen min, hashimotos. Hasj-i-motoren som jeg liker å kalle den. Prøvesvarene var for øvrig fine. Optimale faktisk. Bortsett fra èn. Den jævla linja som leste «C-Peptid». Den var visst helt ute å sykle. Verdiene var dobbel så høy som referanseområdet. Jeg hadde utviklet isulinresistens. Forstadiet til diabetes type 2.
En livsstilssykdom som jeg trodde var forbeholdt den eldre garde.

Bloody diabetes type 2!! Jeg tror ikke jeg noen sinne har fått en så knallhard og nådeløs knyttneve i trynet før. Det var da jeg skjønte det. At ting hadde spunnet ut av kontroll. At den lubne kosemagen min ikke var så veldig koselig alikevel.
At mamma, som hadde gnålt i årevis om at jeg måtte endre kostholdet, for det ville gagne meg som hadde hasj-i-motoren, hadde rett hele tiden. Nå hadde jeg isulinresistens i tillegg. Flotte greier!

Dette sier NHI: «Høyt karbohydratinntak over lengre tid vil «trette ut» kroppens insulin, det hormonet som regulerer sukkeromsetningen i kroppen. Resultatet blir at blodsukkeret stiger, og du er i ferd med å få type 2-diabetes» (Link: diabetes type 2)

Vi er jo oppvokst med ideen om at vektnedgang er synonymt med å ha magerost på den knusktørre grovbrødskiva, smøre syltynt på med overprosessert plantefett (også kjent som margarin), og skylle ned med skummetmelk. Du blir hva du spiser! Spiser du fett, blir du feit. Det er kalorier inn – kalorier ut.

Glem det. Glem alt du tror du vet om kosthold og ernæring. Det er feil. Alt vi har fått inn med morsmelka når det kommer til ernæring, er feil. Jeg vet, det høres ganske fjernt ut at vi har blitt feilinformert i alle år, av folk som tilsynelatende vet hva de prater om. La oss en gang for alle fastslå at det hverken er pølsa eller sausen som gjør deg feit – Det er karbohydrater. Ikke fett, men karbohydrater. Boom!

Det finnes mange retninger innenfor begrepet «lavkarbo».
Jeg skal ta for meg og gå mer i dybden på den strengeste varianten, ketogent kostholt, i mine framtidige innlegg.
I mellomtiden kan dere kose dere med tanken på at sommerkroppen anno 2018 kan oppnås ved å spise bacon dyppet i sjokolade! Jeg er på min fjerde måned hvorav 50 dager røykfri – og 20 kilo lettere!

Link: Fett og forstand, bloggen!

Heidi, Livet

#heidiblirfit: Utvikling etter 2 uker!

revehietblog

Vel, som dere husker, skulle jeg ned i vekt, trene og bli fit. Har nå trent 2 av 3 uker, en uke treningsfri pga sting/sydd og måtte ta det litt med ro. MEN! ting har skjedd! Jeg har trent, og kommet igang, over kneika, jeg er passert dørstokkmila, og verver tilogmed venninner med på trening! Nå gleder jeg meg til å få trent, og koser meg med godfølelsen og dusjen etterpå. Og samboeren, lå oss si det sånn: han er fornøyd, VEEELDIG fornøyd 😉

For to uker siden, startet jeg også å spise ketogent/lavkarbo. Kombinasjonen trening og livstilssendring er effektiv, jeg har gått fra 86.6 til 82.8, men, bmi er tydelig: jeg er utenfor fedme, og inne i «kun» overvekt. Målet er 68 kilo, og jeg koser meg underveis. Null godteri spist, kun sukkerfritt og lavkarbo, og jeg ligger konstant i høy ketose. Ketose er når kroppen er omstilt fra karbohydrater til å forbrenne fett, og om du gir den riktig mat, drikke og gjerne litt aktivitet, så gjør kroppen det selv.

Men, det har ikke vært uten noen reaksjoner, og kommentarer fra andre: «du går nok ned nå, men vent til du spiser vanlig igjen, da går du opp» «dette er ikke sunt» eller «du bør heller bruke Grethe Roede og sunn fornuft».. Joa, vel og bra det, men MIN kropp har det bedre i ketose. MIN kropp tåler ikke alt man må tute i seg i andre kurer, og MIN kropp reagerer positivt. MIN psyke tenker heller ikke gram, fettfritt, spise lite, slanking, ja og nei mat, og so on. Jeg er tidligere anorektiker, og fru ana danser fortsatt oppi hodet mitt. Fru ana trigges av slanking og slankemodus, og jeg må gjøre det som er rett for meg og min kropp, og mine diagnoser.

Det blir som om jeg nå skal rive kvargen med fruktsaus ut av hendene dine, mens jeg hyler ut: Neei, du mååå spise lavkarbo! Lavkarbo er veien, ånden og livet. Så spammer jeg ned innboksen din med ketoinfo, mens jeg tvinger i deg en #fettkaffe.. Jeg ville ikke gjort det med deg, det faller ikke meg naturlig, og er hverken respektfult eller greit. Folkeskikk gjør seg, og litt respekt.

Ellers går det veldig bra, jeg ser forskjellen tydelig, og gleder meg til å komme meg på energipump ved første mulighet 🙂

Følg med, Vår nye lavkarbodronning Ena-maria kommer til å skrive her om både oppskrifter og spennende info, så det er verdt en titt 🙂

Heidi, Livet, SEX

Highway to heaven nor hell!

revehietblog

Jeg kom akkurat over en skikkelig gladsak, en sak som får meg til å glede meg til å bli gammel. Et eldresenter i Buskerud, hadde heavyrock på agendaen, for de hadde innsett at ikke alle eldre lyttet frivillig til toradermusikk, i sine yngre dager.

heavy eldre!

Er det en ting som fascinerer meg, så er det eldre mennesker. Og hvordan vi har bestemt hvordan slutten av deres liv skal være. Vi stuer de inn i soverom de må dele med fler, så intimsone og sexliv er noe vi forventer at de er ferdig med. Sykepleiere og andre pleiere, som gjør en fantastisk jobb, har knapt med tid, så å la disse eldre skravle med andre, om annet en avføring, stomiposer og sykdom, er borte. Hvorfor skulle de ønske seg et sånt samtaletema hver dag? Jeg vet at hadde noen tvunget meg til å prate med de samme fjesene, om temaer som ikke interesserer meg, som f.eks torader og avføring, så hadde jeg mistet all livsgnist og ønske om å leve..

Tidligere hørte jeg om et eldresenter i Oslo, med bar, bibliotek, butikk, frisør, og mere til. Der kunne de eldre nyte en pils eller dram i baren, mens de flørtet med andre likesinnede. Hvorfor må vi se på de eldre som sykeliggjorte, inngrodde fossiler, som kun elsket enkle samtaler om, vel dritt? Hvorfor forventer vi at de ikke liker rock, metal og edm (electronic dance music), dårlige rølpefilmer og kinky sex? Mange eldre har en heftig sexdrive, men har ikke privatliv eller egne rom å ha det på. Mange eldre finner seg ny kjærlighet og flammer, er superforelsket, og mangler privatliv og verdighet til å kunne leve.

Dette sporet litt av, men poenget mitt var følgende: la eldre være voksne mennesker, med privatliv, personlighet og sexdrive 😉

Livet, Uncategorized

#ikkegravid

Helene Aspergerinformator

Jeg er snart midt i trettiårene, den biologiske klokken tikker, jeg har vært på ultralyd i dag, men jeg er IKKE gravid.

Det var nemlig ikke en sånn alminnelig ultralyd. Ikke en sånn for å sjekke barnets tilstand, for jeg har ikke hatt sex. Ingen har befruktet meg. Det var en undersøkelse som heter ekko, og er et tilsyn av hjertet.

Det banker, hjertet mitt, men ikke av kjærlighet eller forelskelse. Det banker slik kroppslige hjertet gjør, ikke de vi tegner i dagboka, på bursdagskort til kjæresten eller taster inn på Facebook, men de for å pumpe blodet rundt i kroppen vår. Men noe i denne prosessen, er ikke helt som hos deg kanskje.

Det er en genetisk sykdom jeg har. Den er ikke farlig, men må følges opp på somatisk sykehus via ultralyd hvert tredje år fra nå.

Vi oppdaget feilen med hjertet mitt da jeg var barn. Jeg var så lykkelig den dagen, fordi jeg ville faktisk være syk. Jeg ville at jeg skulle være annerledes, for jeg kjente meg ikke som de andre og ønsket å dø. Hvordan kan et lykkelig barn ha sånne følelser, medfødt?

Det vet jeg ikke. Men jeg har Asperger syndrom, som gjør at hjernen min fungerer litt annerledes enn andre hjerner. I min egen logikk, gir ting mening, som en hjertefeil som skiller meg fra mengden.

Vil du lese mer av meg, stikk innom bloggen www.aspergerinformator.com

Asfaltrose, Livet

Asfaltrose: meg og mitt nåværende liv.

revehietblog

Dere som har lest mine innlegg, har lest mye om min barndom.. Men ikke så mye om meg nå. Jeg er en mamma i 30årene, bosatt på Østlandet. Jeg lever et veldig standard liv, med villa, pus og bil. Og en samboer, som jeg har det godt med. Vi krangler og diskuterer fra tid til annen, men jeg kan ikke stå frem med navn og annet, på grunn av alt jeg nå er oppe i. Barnevernet er inne i bildet, på grunn av samboers ekskone som lagde kvalm. Hun var psykisk syk, og mye har skjedd der.. mye stygt, veldig stygt, som har påvirket oss. Jeg kan desverre ikke fortelle så mye om dette, da det påvirker flere enn meg, om jeg står frem. Det påvirker familie og barn, uskyldige tilskuere i en sak, som føles mest som en dårlig novelle. Jeg har tatt en lang skrivepause, fordi livet krevde for mye av meg, over en lengre periode.. Jeg har alltid støttet barnevernet, fordi i min sak, når jeg var liten, var de til enorm hjelp og støtte.. Men nå, etter å ha blitt totalt overkjørt, og blir begrenset fra mitt eget barn, vet jeg ikke lenger.. de baserer alt på hva barnefar sier, og selv om situasjonen og livet mitt nå, er milevis unna hva det var, er det ikke nye utredninger og ny informasjon i saken.. Jeg har veiledning hver uke, med Marte meo og cos-p, og hun skryter oss opp i skyene.. Hun mener at barnet mitt bør komme hit mer, at samværet bør økes, men nei..

Jeg møter veggen og døra hver gang, og nå har jeg fått nok. Neste møte blir med sjefen for barnevernet her, vår veileder og de som har saken.. Jeg er drittlei av å bli hundset med, jeg får jo ikke deltatt i barnets hverdag.. Jeg ble presset inn i å måtte ta 30%, ellers ble jeg stevnet.. Men nå er situasjonen en annen, og jeg kan bevise at jeg er bra for h*n… Jeg kan ikke gi opp, jeg har fått ødelagt flere år av mitt liv på grunn av dette..

Jeg er lei av å måtte leve mitt liv slik andre mener det.. Jeg er lei av å høre at jeg ikke er en god nok mor.. Jeg har godtatt for mye, for lenge, og det er ikke bra. Jeg må være den forandringen jeg ønsker å se hos andre.

Til eventuelle som kanskje kjenner meg: dette er min ventil ut, min mulighet til å lufte mine tanker.. respekter dette 🙂

Livet, Uncategorized

Hurra for oss!

Helene Aspergerinformator

Revehiet er av og for kvinner. Derfor er det med stor entusiasme jeg skriver på kvinnedagen, selv om jeg føler at vi har kommet så langt med likestilling at vi ikke lenger trenger vår egne dag til å kjempe for våre rettigheter. Det er rett og slett greit nok å være kvinne i dagens samfunn, for meg. Mens jeg satt og skrev dette, fikk jeg til og med ei rose.

Men ikke alle blir rettferdig behandlet. Ikke alle får de samme jobbmulighetene som de hadde fått hvis de hadde utovertiss. I tillegg har kampanjer som metoo# vist oss at det skjer overgrep fra det motsatte kjønn. Sånn ønsker vi ikke å ha det, i et moderne samfunn. Vi skal være likeverdige, ikke bare på tross av forskjellige kjønn men på grunn av. Så mye er kvinnene også verdt, at de kan gjøre den store positive forskjellen.

Som barn, lærer vi å leke med dukker, fordi vi er jenter. Jeg har fortsatt leken og inviterer gutta med inn i bildet. Fordi at sammen kan vi forandre verden, for oss selv og for hverandre. Så mye beundrer jeg menn og verdsetter meg selv, som en likeverdig part i et forhold.

kvinnedagen

 

Livet, Uncategorized

Privatsjåfør?

Helene Aspergerinformator

Mange med psykiske lidelser eller fysiske nedsettelser, kan oppleve det litt vanskelig å reise kollektivt. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men gjør at noen søker om TT-kort. Det gjør det litt billigere å få sin egen sjåfør, alias taxisjåfør.

De kommer fra alle land for å kjøre drosje i Norge. Eller, det er selvfølgelig ikke derfor de kommer. For å kjøre taxi mener jeg. Men det er en arbeidsplass der de kan praktisere mer eller mindre godt norsk språk.

Jeg som ikke er så god på smalltalk, syns det er helt greit at de er litt stille. Og det er de ofte. De norske sjåførene i femtiåra derimot; de snakker som en foss. Det er hyggelig, for all del, men det forundrer meg hvor snakkesalige enkelte er og får meg til å kjenne på utenforskapet.

JEG kan ikke snakke så fritt og ledig. Jeg er ganske knytt. Men jeg setter pris på at sjåføren er i stand til å svare meg på at han har forstått hvor jeg skal når jeg gir instrukser. Hvis jeg forklarer at vi skal i bygget inn til venstre, håper jeg at han bekrefter at han har hørt. Eller henne, for den saks skyld, sånn helt privat i det offentlige rom.

takstameteretBLOGG
For flere innlegg av meg, er det bare å følge med videre på revehietbloggen samt min egen blogg, www.aspergerinformator.com

-Helene-

Livet

Forhold og sånn

Helene Aspergerinformator

Jeg ble invitert av Hedi Irene til å bli forfatter her på Revehiet. Det syns jeg var ganske kult og Relativt Fantastisk, hvis jeg skal sitere Radioresepsjonen på P3. Jeg satt og så litt i Facebookgruppa samtidig som jeg spurte om hva hun ønsket jeg skulle skrive om. Men vet du hva? – Ordet er fritt.

Og når man har Asperger, er det en gylden mulighet til å være helt ærlig som er noe jeg genuint er. Men det er også en utfordring, det med valgmulighetene. Det er jo så mangt å skrive om. Fortelle om meg selv, skrive om hva jeg brenner for. Ordene hennes brant seg fast og jeg ble sittende å trykke på tastaturet.

Resultatet er dette innlegget, om forhold og sånn. Eller, nettopp ikke forhold og sånn. Det å stå som evig singel, aldri være i et skikkelig kjæresteforhold. For det er sånn livet mitt utviklet seg. Nå er jeg 34 år. Jeg har fått et par kyss og sånn, men jeg har aldri vært en ordentlig kjæreste. Jeg har hatt en internett-kjæreste, men da han traff meg på sykehuset syns han jeg var for syk til å være kjæreste med. Kom det som en bombe når du besøker noen nettopp der? Jeg bare spør, jeg dømmer ikke.

For hvilken rett har jeg til å dømme andre mennesker? Kritisere valgene deres? Henge meg opp i at de bretter ut barna sine, allerede fra det første ultralydbilder? Det er andre kvinners valg. Det er ikke mitt valg, og jeg har heller ikke bedt om å se disse bildene, men likevel, for å være snill, har jeg kanskje trykket «like.» For en med Asperger syndrom kan det kjennes relativt unaturlig. Hvorfor? Fordi det blir som en frase, i stedet for å si det jeg egentlig mener.

Det jeg egentlig mener, er at forhold er private. At det holder at man elsker hverandre og bærer en ring, at man får barna trygt gjennom oppveksten og passer på at man har det bra selv. Man trenger ikke dele alt for å få mest likes. Du er bra nok, om du er den ene eller andre halvdelen i forholdet.

Håper du vil lese mer av meg. Jeg har meninger, jeg også, og er et menneske jeg også, selv om jeg ikke deler hverken middager eller har sterke kjærlighetshistorier. Jeg prøver bare så godt jeg kan å elske, eller kanskje rettere sagt godta, meg selv. For den jeg er. Uten en bedre halvdel. Sorry.