Heidi, Livet, Tips

Bruk den #$÷*& pinnen da knøl!

(Gammelt innlegg, men fortsatt relaterbart for mange 😂)

Jeg jobber i kasse, på Meny her jeg bor.

Idag er jeg sååå lei de idiotene som slenger varene sine på, med to centimeters mellomrom, og forventer at jeg som kasserer skal skjønne at «dette er hennes, og dette er hans» i rushtiden.. Haloo? Det er lørdag, to sullioner personer innom butikken, laaang kø, og jeg har mye å gjøre..

Da er det letteste for deg selv, og meg, å legge på den lille pinnen.. Den ja, den der, den som ligger klar på kanten, for at du skal legge den mellom varene dine..Sånn at jeg ikke slår feil og må bruke tid på din idioti.. Du trenger tydeligvis å ha en iq på tre for å skjønne det.. Grrr.. Og nei, det hjelper ikke at du enten titter på meg med den mest teiteste mine, når du ser at jeg slår dine varer, og først etter 5-6 varer sier: Åh guuud, det der er MITT deeeh!!

JAMMEN HVORFOR LA DU IKKE PÅ DEN POKKERS PINNEN DA NAUT?

Jeg opplevde hvertfall en av tre ganger idag, at dette skjedde.. Er det virkelig ingen som skjønner dette?

Og en ting til.. Du tar ikke med hele sparegrisen din i butikken på en lørdag, og det spørsmålet om du vil ha pose og kvittering, starter ikke tredje verdenskrig!

SUKKH! Sånn, nå ble det litt bedre!

Heidi, Livet, Tips

Er du vakker?

Har du sett det selv i speilet i det siste? Virkelig sett? Prøvd å se deg selv gjennom de som elsker deg, sine øyne?

Ignorert den lille kvisa, og rynkene ved øynene, den kvapsete magen, og den rare lilletåa? Forstått hvorfor du er elsket, at du er verdsatt, at du fascinerer noen! At der ute, akkurat nå, er det noen som tenker på deg?

Tenk om vi alle kunne slappe av, og lære våre små, at kjærligheten gjør blind, at kjærligheten, om du har fått den, er smittsom? At det ikke er galt å elske seg selv, sette pris på de ting man kan, og vise at man er glade i hverandre. Hvorfor skal det som egentlig er verdens største gave, være så fryktinngytende? Hva tror du?

Livet, Heidi

Kor e alle unga hen?

Vi bor i et lite tettsted, på Nesoddhalvøya.. Vi har min seksåring halvtid, dvs annenhver uke av og på. Jeg er vant til å bli jaget ut på Myrslettafeltet i Ski etter leksetid, og det samme hos min «dagmamma» som jeg hadde mellom 1-5 klasse.. Lekser, så ut! UT!

Ut var liksom friheten vår, ut å leke, klatre i trær, ringepigg, epleslang (ja, barn av åtti og nittitallet), plukke blomster og gi til gamle damer (de ga oss sjokolade, midt i uka!!), leke med Barbie, playmo, tegne, hoppe strikk og finne på tull.. Hadde en litt annerledes barndom, men det meste jeg husker er gode minner.. Kan kun en sjelden gang huske at jeg sa: «jeg vet ikke hva jeg skal gjøøøøreee», vi fant jo stort sett på noe.. Vi gikk ut, og der var det unger. Ikke unger med Uggs og Michael Korsvesker, trange olabukser og attitude, men unger som var unger! Unger som var forholdsvis bekymringsfrie, som ikke tenkte på hvem de skulle være forelska i i morgen, eller guttetrøbbel.. Bare UNGER!

Når jeg titter ut nå, ut i gata her, så ser jeg ikke et barn.. Det er en lekeplass på siden av huset, med fotballbane, og ikke et barn her heller.. Verken i uka eller i helgen.. Ikke vinter, ikke våren og jeg frykter at det ikke blir noen her på sommeren heller.. Her burde det jo krydd med unger! Som spilte fotball på plassen, som skled på sklia, som grov i sanden,og klatret i trærne.. Som sang og lo av sine lungers fulle kraft, og som var bare barn..

Hva skjedde? Glemte vi på veien, å skru av alle gadgets og dataer, koble ut strømmen av tven, og nekte dem å spille ps4/ps3, til de lekte ute? Dette er et strøk med masse unger, her burde jeg se de.. Er det på tide å jage de ut, dra av designerklær, og fancy jålesko, og tvinge de til å måtte bruke hodet? Tvinge de til å slippe unna lekser og blogging, stjele mobiler, og ha et opprør? Et opprør der voksne igjen var voksne, og barn var barn.. Hvor vi ikke lenger prøvde å være så forbasket pedagogiske, og kaste de ut i sølevær, og oppmuntre til griseri? Vi har jo vaskemaskiner, hva gjør litt søl? Hva gjør vi alle bak skjermene nå, vi burde være ute og blitt kjent med naboen!! Kanskje sitter hun ensom, og ikke tør si hei til deg? Kanskje kan vi alle ha et lite opprør, et lite oppgjør, og finne oss BRA nok? Er det sånn vi kan få igjen balansen, der barn er barn, voksne er voksne, og det er mindre gråsoner der? Jeg vet ikke, men jeg skal gå og gi ungen min en klem, kysse samboeren, og sende henne ut for å plaske i søledammen!

God Vinterferie!

Heidi (miniogmy)

Livet

Samsoving… Tabu eller Halleluja?

Sove sammen, sammsoving. Tabu hos noen, halleluja hos andre. Lovpriset hos oss!!

Vi, eller vertfall JEG, hadde mange runder når junior var rundt 6 mnd gammel med hvordan vi skulle gjøre med soving fremover. Leste bøker, så programmer og googlet meg nesten på en doktorgrad! Jeg ville så klart gjøre det ganske rett og ganske så bra for akkurat vårt barn. Slik som alle andre foreldre vil.

Jeg ordnet seng med uro og dempet lys. Myk madrass og svalt sengetøy.

Vi hadde på denne tiden kun et soverom så eget barnerom var liksom ikke i tankene ennå.

sammsoving

Og dette barnet ble puttet i sin seng, han skreik, han grein, han var fortvilet. Mammahjertet skreik, det grein og snakk om at jeg var fortvilet. For min lille sjarmør han ville ikke sove i noen egen seng.

Sammen med oss, midt i mellom mor og far sov han som en drøm.

Men jeg ga ikke opp. Bytt madrass sa noen, ja så da ble det ny madrass.

Han digga ikke den så mye mer enn den første, så da fikk han begge!

Hev senga hans litt sa noen, da da bygde jeg opp senga da. Men i vater eller ei, han ville ikke!

Han kunne derimot fint sovne i vår seng også flyttet vi han over. Men ettersom vi ennå ikke hadde en hel natt søvn så ble det mye våkne-opp til oss- sovne- ned i egen seng- våkne..også hele runden en gang til.

Nå var han kanskje snart året. Sov ennå ikke en hel natt, men det var greit. Han sto ikke opp klokka 0530 heller. ALDRI!!

Så satt jeg en kveld, sliten og med en selvfølelse langt under par. Skroller meg igjennom dårlige programmer på tv-svoop svoop- stopper på en dansk tvkanal som viser en dokumentar om samsoving.

Og der, sent en kveld med tåresprengte øyne og hormoner langt på utsiden, så er det denne lille dokumentaren som skal få meg til å innse at magefølelsen jeg har hatt er helt fin. Jeg har drømt om og tenkt mye på samsoving. Altså at junior bare kan sove sammen med oss hvis det er der han vil sove.

Jeg, jeg som utad prøvde å virke så forbanna kul. Jeg hadde det da helt fint og dette nye mammalivet det var ingen problem. Så klarte jeg ikke engang å få orden på noe så grunnleggende som SØVN! og det rett etter at den fordømte amminga også gikk dit pepper’n gror. Men denne jordmoren på tv, hun som så ut som dratt ut av en film. Med stort krøllete hår, litt i anelsen sølv. Klær som minner litt om den kule musikklæreren og litt om hun vi alle likte på heimkunnskap.

Denne dama hun sa helt rolig og helt alvorlig på tv: Slapp av… Det er bare soving. Og før dere vet ordet av det er poden tenåring og vil absolutt IKKE vite av tanken på at h*n har sovet sammen med dere. Så sov, nyt og ta fritiden et annet sted. Det ordner seg.

FOR:

Det handler ikke om hvor de sover, men at de sover!!

Det handler ikke om hva andre mener, men at dere har det bra.

Og det handler ikke om å være så fordømt perfekt, men å levere det som er best for dere.

Slik; Der har jeg luftet det! Så kan alle dere som tisker og visker om at han sover sammen med oss få bekreftelsen, dere som ikke kjenner noen som sammsover skal få et ansikt utad og alle der som tror at unger er så fordømt lett burde innse at dere tar FEIL

♥kine

Heidi, Livet, Mat oppskrifter, Tips

Spis opp restene dine!

Jeg elsker å lage mat, type husmormat som smaker og metter. Når samboer, barn, venner, eller familie kommer hit, er jeg alltid innstilt på å servere de NOE 🙂 Ingen skal reise sultne fra mitt lille casita på Fjellstrand.

I forrige uke hadde jeg kjøleskapet full av rester, og januar kommer alltid brått på, så å spare penger frister alltid. Denne dagen ble det en real middag av gamle rester!

Vi hadde spist pizza, og derfor hadde jeg rømme og bearnaisedressing. Etter en frokost, hadde jeg igjen noe grønt, og fiskekaker. Det er alltid egg i huset, og svenskebacon i fryseren. Samme med en kasslerrest, og i kjøleskapet fant jeg kokte poteter, litt pølserest, og et par andre ting.

Jeg kuttet opp poteter og pølse, stekte dette i stekepanne, med en rest hvitløkssmør, og krydder etter ønske. Jeg stekte opp rester i omganger, egg, og kuttet opp litt grønt.

Serveres med det du har av tilbehør som likes, og saft, og du har plutselig spist opp mange dager med rester! Nam!

Hva har DU i ditt kjøleskap, som må brukes opp?

Livet, Heidi

Fed up, drittlei, sliten!

Har du noen gang følt deg så lei og tømt, at alt føles som et ork? Du føler deg helt bånnskrapet og tømt.. Sliten! All energi og tiltakslyst er små blaff, all kreativitet er borte.. Det har krevd mye av meg å skrive dette innlegget, dronningen av prokrastinering, det er meg! Jeg er ikke deprimert, er ikke noe sånt. Det har bare vært for mye dritt fra omverden, for mye drama, for mye vondt som har skjedd.. karusellen har snurret for fort, du vil bare ha litt ro, fred, og problemfri hverdag.. Jeg bruker mye mindfullness, og skal igang med trening, men det og er noe som krever energi. Jeg vet at aktivitet og bruk av energi avler mer energi, jeg lider ikke av vitaminmangel, jeg har bare møtt døra. Livet mitt har nå i flere år, krevd umenneskelig mye.. Alle rundt sier: «du er så sterk! Hvordan klarer du å bare fortsette? Jeg hadde bukket under!» Men sannheten er at jeg egentlig ikke klarer så mye mere.. Jeg kommer ikke til å dø eller noe sånt, men jeg må ha noen pustepauser innimellom.. akkurat nå sitter jeg alene hjemme, i en sofa, og ser på solnedgangen over Fjellstrand, Oslofjorden og Asker. Jeg hører ilden sprake i ovnen, varmepumpa suser, og jeg nyter stillheten. Med ADHD er jeg alltid på, konstant stimulert av alle lyder og synsinntrykk. Jeg kjenner at akkurat nå, er det deilig å være meg, deilig å leve, og jeg er lykkelig tross alt. Alt av sosial angst, psyke, og fysiske skavanker som jeg føler skam over, er glemt. Jeg er ikke flau over meg selv, jeg er Heidi, jeg er kjæreste, og jeg gleder meg til å nyte kjæresten når han kommer hjem ikveld. Jeg er meg, og jeg er NOK.

Hvordan har du det?

Tips, Livet

Orden i sysakene… (humor)

«Hei kjære. Har du kommet hjem? Så bra. Fikk du handlet? Åja, de hadde ikke det nei» og slik går dagens samtale. Sikkert flere som kjenner seg igjen… Før denne avsluttes med:

«Åja, mamma og pappa er på vei. De kommer innom for en kaffe og blir litt etterpå. Hade’a, snakkes»

HVA? WHAT? SVIGERS KOMMER!!!!! 

Det går noen minutter med riving av hår, hyperventilering og nesten panikk.

For hva er alfa og omega når det kommer besøk? Ren kåk!

Det skal ikke være hybelkaniner i hjørnene i stua, en gang som flyter over av vinterklær, sko og alskens greier, et bad som samler støv bedre enn alle klesruller i verden og akkurat nå når du ha kjøkenet stappet etter gårsdagens kuliariske middag.

Slapp av, da er det bare en ting å gjøre:

JUKSE! Førsteinntrykk, lukt og syn sansene er avgjørende. Hvor lang tid har vi til rådighet?? toppen 60 minutter. Dra opp ermene, på med engangshansker. Her skal det skinne

Jeg setter opp så mange kurver det er plass til, fyller de til randen og vips! Der er rotet ute av syne ute av sinn. Skoene stappes inn i skoskapet, jakker inn i garderoben og overflødig legges nedi kista. For en følelse, for et syn. Tok bare 15 minutter også. Da kan svigers, muttern eller naboen snart komme på besøk. Gangen er klar.

Så ryddes det i lekene, alt stappes i de fine kurvene jeg har kjøpt, null sortering i dag, men rotet blir borte. Legoen i stua finner sin plass. Jeg stabler det i høyden i hjørnet på barnerommet. Drar over bokhylla med en våtserviett, retter på bøkene i vinduet og stabler spill. 20 minutters fix på barnerommet. SJEKK

BADET

Du hører klokka tikke og håper på litt kø, shit «jeg har glemt badet»

Frem med klor, ajax og dusjen. Doen, flisene og vasken får en fin spryt ajax før du spyler. Sikt alt inn mot sluket, samle alt opp og voila rent bad. En kork med grønnsåpe ned i toalettet, skrubb med dobørsten og skyll ned et par ganger. Det skinner på under 15 minutter

Har du litt bedre tid, ta litt klor i såpedispenseren på vaskemaskinen ( forbehold at maskinene tåler dette så klart!!) og sett på en rask vask. Det vil lukte bedre enn på nærmeste svømmehall.

Mitt siste tips er den umiskjennelige lukten av nyvasket, og det på bare 10 minutter.

Varmt vann + grønnsåpe og en god sang på radioen. Vask godt ved inngangsdøren, da lukter det deilig med en gang gjestene kommer. Hell en klunk i vasken på kjøkkenet, skyll av den. Tørk av bord og evt stoler litt rundt omkring. Det er ingenting som lukter bedre enn grønnsåpe når du vil la alle tro du har stått på alle fire og skrubba leilighet en hel dag.

Så får du håpe svigers har med noe til kaffen eller at det ligger ei kjekspakke langt bak i skapet. For det har du ikke tid til å gjøre noe med.

Riiiiiiiiiing, der ringer det på døra. Svigers er på vei opp trappa. Løp og sett på kaffetrakteren.

♥kine (som rydder slik 50 % av tiden, så vet dere det)

Livet, Heidi

Jeg slår opp!

Hei, jeg heter Heidi, og jeg er en tjukkas!

Når klokken slo 00.00, første januar i 2018, hadde jeg mentalt tredd inn i et nytt års forsett. Jeg har tenkt på det lenge, å kose seg ihjel er ikke bra. Hver dag, hver time, hver uke, så hungrer jeg etter superchips, dip, blå og rosa brusflasker, cola zero og andre usunne kalorier. Der andre er alkoholiker, er jeg «kos-o-holiker».. Jeg nyter og koser meg til døde.. magen er kvapsete, rumpa er diger, og lårene er på samme omkrets som ekvator. Som tidligere anorektiker, vet jeg hvor mye, feil fokus spiller inn på deg. Jeg har ingen aspirerende drøm om å leke meg med ortoreksi, men jeg må øke trenings og aktivitetsmengde, og jeg skal bedre mat og måltider litt, men jeg må nyte litt av og til, bare ikke hver dag!

Jeg kommer til å utlevere meg i disse innleggene, fortelle om oppturer, nedturer og fremskritt. Jeg er ikke «pro-ana», men jeg må sette nummer på noen ting, så dere ser noen enkle fremskritt. Jeg er pr. Dags dato 168 høy, ca 85 kg tung, og bruker 42-44-46 i klær. For noen er dette ikke stort, for noen er denne størrelsen veldig sexy, vakkert og perfekt, men ikke for meg. Jeg må ned til 69 kg for å vurderes til bukplastikkoperasjon, så noen mål har jeg 🙂 Det blir tårer, svette, blod og tenners gnissel, men det blir også mindre medisiner, mindre smerter, og mindre kilo. Og mye mer forbrenning, bedre frokost/lunsj/middag/kvelds, flere utprøvde treninger, og myyye latter. Og bare blåisen på veiene slipper, kan jeg gå masse turer her ute. Wish me luck!

Har du noen mål eller forsetter?

Livet

Trass eller?

Trassalder, gjøre-selv-alder eller hva faen du velger å kalle det.

Jeg kaller det trass alder, og det trenger ikke være så utrolig negativt ladet. Men det er nå litt trass, og jeg mener det er en viss alder.

Vi river oss i håret.

Denne lille skapningen som kan gå fra å være storsjarmør og synge for full hals til 1-2-3 skrike så nabolaget må tro noen blir torturert og det lyser illrødt i topplokket.

Men dette er ikke om hvordan barn er i trassalderen, hva de gjør feil og hva som kan rettes på. Dette er hvordan JEG som mamma blir når junior er i trassalderen. For hvis han er i trassalderen, så er vel jeg i kjærring alderen. Eller heksealderen, grinete-mor-alderen,

Jeg takler trassen 50/50 vil jeg si. Noen ganger så gjør jeg som det står i boka altså. Jeg snakker rolig, prøver å finne hva som var den utløsende faktoren og hva kan jeg gjøre for å rette på dette. Jeg lar han få albuerom og jeg lar han få skrike ut hvis det er det han vil. Alle følelser er følelser, også de sinte og frustrerte. Og dette er følelser vi voksne har ganske ofte. Det går bra og ting roer seg fort. Vi snakker sammen og konflikten er avverget.

Men så da, så har du de andre 50. Der jeg så absolutt ikke klarer å følge boka, jeg klarer ikke å være så pedagogisk som mann burde, jeg puster ikke og teller ikke lenger enn til 3. Det er vel kun en ting jeg gjør, jeg blir flau over meg selv etterpå! Dette som ingen andre forteller at de gjør, ingen gjør jo feil. Alle følger boka. Vel; jeg gjør feil! Jeg vet jeg gjør feil, men noen ganger er begeret fult.

For denne hjerteknuseren av en sjarmørsønn jeg har han kan også trigge meg noe helt sinnsykt. Vi har en helt likt temprament, altså et EKSPLOSIVT et. Dårlig kombo.

Han trasser, han blir sint. Det kastes ting eller mat i golvet, noe kanskje rives i stykker og han er tydelig frustrert over noe. Jeg sier rolig de første gangene «hva er det? kan du fortelle hvorfor du er sint?» Men jeg sier det bare de første gangene. Så hever jeg stemmen litt for fort, jeg er litt for kvass, jeg er litt for amper og jeg har et kroppspråk som er litt for sint. Selv om jeg ikke mener det så bare blir det slik.

 trass
Bildet sin kilde; Google

For når ungen blir trass eller litt vanskelig, er det mamma som blir en utenomjordisk GODZILLA.

Jeg er den som blir irritert, jeg blir frustrert og jeg blir hissig. Jeg hever stemmen, jeg prøver å få inn et ord eller to. Jeg vil ha dette fort over, jeg vil jo bare ha litt harmoni. Og tro du meg, jeg er et voksent menneske med såpass selvinnsikt at jeg kan i ettertid både se og forstå hva som går feil underveis. Men der og da, disse gangene det går så skakt så bare gjør det det.

Kanskje kan jeg skylde på det røde håret, kanskje kan jeg dra hormon kortet og kanskje kan jeg si at hverdagen tærer på. Men hvem gjør den ikke det hos.

Så alle der flinke, dere som aldri skriker eller hever stemmen til barna. KLAPP KLAPP KLAPP for dere.

Til dere andre, hvis det er flere som meg: KLAPP KLAPP TIL DERE OGSÅ, vi som prøver så godt vi kan. Mamma eller papparollen kom ikke med en brukermanual. Og disse bøkene som er skrevet, jammen er de ganske dårlige manualer til tider!

Mitt beste råd er pust og innrøm at du kanskje ikke taklet den episoden helt perfekt. For jeg har ennå tilgode å møte Den Perfekte Person.


Men når kampens hete har roet seg, jeg går inn og sier UNNSKYLD. Jeg forklarer nøye at mamma skal ikke bli sint egentlig. Voksne skal lytte, men at han må bruke ordene sine til å fortelle.

«Er vi venner?»

«Ja mamma du er søt» 

«Du er søtere *suss på kinnet*»

«Nei mamma jeg er gutt, jeg er sabeltann. Skal vi leke sammens?»

og der var vi tilbake i normalen. Vi to, så like, så forelska og så hengivne til hverandre. Han fyller mitt hjerte til randen, han får meg til å gråte av glede og han får meg så irritert. Jeg kan fra bunnen av min sjel si at han vil jeg elske resten av livet!

Så skal i nok komme oss over både trass, hormoner, frustrasjon og tenåringsoppgjør på vår vei.

Teksten tilhører;

 

♥kine

Livet

Bussen er full, sitt bare du…

Bussen er full!

Det kommer på en far med to gutter,barnehagealder. Dobbelt sett sparkesykkel og sekk.
Han får endene sammen og hverdagen til å møtes med et glimt i øyet. Han holder humøret oppe på to morgentrøtte poder, han forventer ikke så mye.
Ingen reiser seg.

Bussen er full!

Det kommer på en gammel dame,godt over pensjonsalder. Kanskje har hun jobbet med medmenneskelighet hele livet. Frem til årene tæret på strakk hun alltid ut ei hånd,trøstet og hadde alltid tak rygg.
Ingen reiser seg.

Bussen er full!

Gravid og vaggende kommer hun inn. Hun som akkurat har fulgt eldste mann til skolen. Hun sluntrer ikke på staten,hun er på vei til jobb. Hun smiler og stråler hele dagen,selv om ryggen værker og bena er litt hovne.
Ingen reiser seg.

 756687_2011112215959125_sbig

Bildets kilde; Google

For når bussen er FULL da virker det som om at har du fått en plass så kan det være samme søren med alle andre.
Vi skal ikke dømme de som sitter heller, kanskje har han kjekke unge gutten akkurat kommet seg etter en stomi operasjon og faktisk må sitte. Kanskje har den flotte damen i sine beste år en benprotese under den stilige drakten og kanskje er noen ikke helt i form.
Kanskje er hun en nybakt mor ute for første gang alene,så sliten at hun ikke enser.
Kanskje har han som ikke ser opp akkurat fått sms av exen: du skal bli far.
Kanskje er noen på vei hjem fra nattevakt og ikke har sittet ned på 10 timer.

MEN ALLE DERE ANDRE.
Dere som helt fint kan stå noen stopp. Dere som sitter bak kontorpulten hele dagen og burde stå litt. Det er lov å reise seg for både gamle, unge, syke, gravide og de med små barn.
Det er lov å vise litt medfølelse og gi alle en fin dag.
Det er da for svarte lov å vise litt folkeskikk!

Kanskje reiser ikke jeg meg først hver gang heller, kanskje jeg drøyer et sekund i blant i håp om at noen andre er før meg.
Men jeg gjør vertfall så godt jeg kan, jeg gir med glede bort setet mitt til de som trenger. I håp om at noen gjør det for meg også.
Jeg vet hvor slitsomt både en 12 timers arbeidsdag eller en litt for tung unge på armen kan være. Men jeg vet også at noen har det værre. Og det er DEN personene som fortjener å sitte ned.

Fortell den dvaske tenåringen hjemme at mann reiser seg.
Fortell deg selv at det er på tide og våkne opp.
Det må være slutt på at vi tenker
«Ja bare sitt».

Teksten tilhører;

♡kine