Livet, Uncategorized

Påske og Asperger syndrom

Du trodde kanskje påske var det samme for meg som for deg. At jeg kastet fra meg skole- eller arbeidssekken og erstattet den med en tursekk nå på fredag, full av kryssord, påskequiz og kvikklunsj, og hvis jeg ikke begynte ferien i går – at jeg i alle fall gledet meg til helligdagene fra skjærtorsdag av.

Sannheten er at jeg ikke gleder meg. Hvorfor ikke? Fordi jeg har ikke (påske)fri fra demonene i hodet mitt. Asperger syndrom er en livsvarig og kronisk tilstand. Er man født med Asperger, dør man med Asperger.

Men for all del, Asperger TRENGER ikke å bety demoner i hodet. Men som jente med diagnosen, seilte jeg gjennom barndommen og ungdomstiden uten at syndromet ble oppdaget. Det førte til at jeg utviklet noen belastningslidelser, tileggsdiagnoser om du vil.

Og du vil – vil vite. Derfor leser du dette innlegget. Og jeg skriver det, sånn at du skal få et innblikk. Når jeg står opp om morgen, er det i angst. Mange med Asperger er veldig redde, uten at vi vet helt hvorfor. Det handler nok mye om at vi i sosial relasjon med andre, kan møte på situasjoner vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Vi er ikke dumme, vi bare fungerer litt annerledes.

For eksempel, tar jeg det du sier bokstavlig. Og mente du det ikke sånn, blir det en kommunikasjonssvikt som kanskje fører oss langt ut på viddene. Men i påsken er fjellvettreglene tydelige og jeg elsker tydelige regler, så jeg klamrer meg til «Det er ingen skam og snu.»

Men jeg skal ikke snu, ikke helt enda. Jeg skal fortelle deg om dine forventninger. For det er ofte da jeg blir sint. Når du forventer og jeg ikke kan innfri. Som da du trodde jeg gledet meg til påske og jeg ikke klarte å kjenne på glede. For meg er påske rød helligdager der jeg ikke får den samme behandlingen som jeg pleier, som innlagt på sykehus. Jeg blir nødt for å forholde meg til en mer uforutsigbar stab med ekstravakter og en lege som kanskje spiser påskeegg på skjærtorsdag.

Asperger syndrom er en tilstand på autismespekteret som berører måten man kommuniserer, oppfatter og sosialiserer på. Akkurat nå, føler jeg for å trekke meg tilbake og hvis fordommer fikk dominere, ville du tenkt at jeg er en sånn einstøing – og at alle med Asperger er det. Men sannheten er faktisk at vi ofte søker å være sosiale, men at det tapper oss, særlig hvis vi føler vi mislykkes. Det gjør med andre ord vondt å møte forventningene dine, både når du behandler meg som alle ander og når du ser på meg som en person med nettopp Asperger syndrom.

Vil du lese mer av meg og bli kjent med en som fungerer litt annerledes, som med et annet operativsystem, sjekk ut bloggen min www.aspergerinformator.com .

Helene

Livet, Uncategorized

#ikkegravid

Jeg er snart midt i trettiårene, den biologiske klokken tikker, jeg har vært på ultralyd i dag, men jeg er IKKE gravid.

Det var nemlig ikke en sånn alminnelig ultralyd. Ikke en sånn for å sjekke barnets tilstand, for jeg har ikke hatt sex. Ingen har befruktet meg. Det var en undersøkelse som heter ekko, og er et tilsyn av hjertet.

Det banker, hjertet mitt, men ikke av kjærlighet eller forelskelse. Det banker slik kroppslige hjertet gjør, ikke de vi tegner i dagboka, på bursdagskort til kjæresten eller taster inn på Facebook, men de for å pumpe blodet rundt i kroppen vår. Men noe i denne prosessen, er ikke helt som hos deg kanskje.

Det er en genetisk sykdom jeg har. Den er ikke farlig, men må følges opp på somatisk sykehus via ultralyd hvert tredje år fra nå.

Vi oppdaget feilen med hjertet mitt da jeg var barn. Jeg var så lykkelig den dagen, fordi jeg ville faktisk være syk. Jeg ville at jeg skulle være annerledes, for jeg kjente meg ikke som de andre og ønsket å dø. Hvordan kan et lykkelig barn ha sånne følelser, medfødt?

Det vet jeg ikke. Men jeg har Asperger syndrom, som gjør at hjernen min fungerer litt annerledes enn andre hjerner. I min egen logikk, gir ting mening, som en hjertefeil som skiller meg fra mengden.

Vil du lese mer av meg, stikk innom bloggen www.aspergerinformator.com

Livet, Uncategorized

Hurra for oss!

Revehiet er av og for kvinner. Derfor er det med stor entusiasme jeg skriver på kvinnedagen, selv om jeg føler at vi har kommet så langt med likestilling at vi ikke lenger trenger vår egne dag til å kjempe for våre rettigheter. Det er rett og slett greit nok å være kvinne i dagens samfunn, for meg. Mens jeg satt og skrev dette, fikk jeg til og med ei rose.

Men ikke alle blir rettferdig behandlet. Ikke alle får de samme jobbmulighetene som de hadde fått hvis de hadde utovertiss. I tillegg har kampanjer som metoo# vist oss at det skjer overgrep fra det motsatte kjønn. Sånn ønsker vi ikke å ha det, i et moderne samfunn. Vi skal være likeverdige, ikke bare på tross av forskjellige kjønn men på grunn av. Så mye er kvinnene også verdt, at de kan gjøre den store positive forskjellen.

Som barn, lærer vi å leke med dukker, fordi vi er jenter. Jeg har fortsatt leken og inviterer gutta med inn i bildet. Fordi at sammen kan vi forandre verden, for oss selv og for hverandre. Så mye beundrer jeg menn og verdsetter meg selv, som en likeverdig part i et forhold.

kvinnedagen

 

Livet, Uncategorized

Privatsjåfør?

Mange med psykiske lidelser eller fysiske nedsettelser, kan oppleve det litt vanskelig å reise kollektivt. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men gjør at noen søker om TT-kort. Det gjør det litt billigere å få sin egen sjåfør, alias taxisjåfør.

De kommer fra alle land for å kjøre drosje i Norge. Eller, det er selvfølgelig ikke derfor de kommer. For å kjøre taxi mener jeg. Men det er en arbeidsplass der de kan praktisere mer eller mindre godt norsk språk.

Jeg som ikke er så god på smalltalk, syns det er helt greit at de er litt stille. Og det er de ofte. De norske sjåførene i femtiåra derimot; de snakker som en foss. Det er hyggelig, for all del, men det forundrer meg hvor snakkesalige enkelte er og får meg til å kjenne på utenforskapet.

JEG kan ikke snakke så fritt og ledig. Jeg er ganske knytt. Men jeg setter pris på at sjåføren er i stand til å svare meg på at han har forstått hvor jeg skal når jeg gir instrukser. Hvis jeg forklarer at vi skal i bygget inn til venstre, håper jeg at han bekrefter at han har hørt. Eller henne, for den saks skyld, sånn helt privat i det offentlige rom.

takstameteretBLOGG
For flere innlegg av meg, er det bare å følge med videre på revehietbloggen samt min egen blogg, www.aspergerinformator.com

-Helene-

Livet

Forhold og sånn

Jeg ble invitert av Hedi Irene til å bli forfatter her på Revehiet. Det syns jeg var ganske kult og Relativt Fantastisk, hvis jeg skal sitere Radioresepsjonen på P3. Jeg satt og så litt i Facebookgruppa samtidig som jeg spurte om hva hun ønsket jeg skulle skrive om. Men vet du hva? – Ordet er fritt.

Og når man har Asperger, er det en gylden mulighet til å være helt ærlig som er noe jeg genuint er. Men det er også en utfordring, det med valgmulighetene. Det er jo så mangt å skrive om. Fortelle om meg selv, skrive om hva jeg brenner for. Ordene hennes brant seg fast og jeg ble sittende å trykke på tastaturet.

Resultatet er dette innlegget, om forhold og sånn. Eller, nettopp ikke forhold og sånn. Det å stå som evig singel, aldri være i et skikkelig kjæresteforhold. For det er sånn livet mitt utviklet seg. Nå er jeg 34 år. Jeg har fått et par kyss og sånn, men jeg har aldri vært en ordentlig kjæreste. Jeg har hatt en internett-kjæreste, men da han traff meg på sykehuset syns han jeg var for syk til å være kjæreste med. Kom det som en bombe når du besøker noen nettopp der? Jeg bare spør, jeg dømmer ikke.

For hvilken rett har jeg til å dømme andre mennesker? Kritisere valgene deres? Henge meg opp i at de bretter ut barna sine, allerede fra det første ultralydbilder? Det er andre kvinners valg. Det er ikke mitt valg, og jeg har heller ikke bedt om å se disse bildene, men likevel, for å være snill, har jeg kanskje trykket «like.» For en med Asperger syndrom kan det kjennes relativt unaturlig. Hvorfor? Fordi det blir som en frase, i stedet for å si det jeg egentlig mener.

Det jeg egentlig mener, er at forhold er private. At det holder at man elsker hverandre og bærer en ring, at man får barna trygt gjennom oppveksten og passer på at man har det bra selv. Man trenger ikke dele alt for å få mest likes. Du er bra nok, om du er den ene eller andre halvdelen i forholdet.

Håper du vil lese mer av meg. Jeg har meninger, jeg også, og er et menneske jeg også, selv om jeg ikke deler hverken middager eller har sterke kjærlighetshistorier. Jeg prøver bare så godt jeg kan å elske, eller kanskje rettere sagt godta, meg selv. For den jeg er. Uten en bedre halvdel. Sorry.