Smerten, er kjærligheten!

Om natta, det er da tankene kommer. Både de fine minnene og de vonde minnene. Det er så mye jeg ikke har fortalt dere, imens jeg var borte ifra bloggen her. Det var ikke sånn at jeg sluttet å blogge, men det var skrivesperren som kom på besøk. Den ville jo heller ikke reise igjen før det var gått en veldig lang stund. Som faktisk ble noen år. Innimellom, kanskje en til to ganger i året skrev jeg et innlegg. Bare en liten oppdatering.

Sukk, det har vært så mye sorg, så uendelig mye sorg. Sorg kjennes ut som en veldig vond kjærlighetssorg, på en måte, men ikke helt det samme. Vi er jo alle forskjellige, og opplever ting forskjellig. Men når hjertet kjennes ut som det rives ut av kroppen og du ikke får puste, når du vil skrike til du ikke har luft igjen i lungene og faller på gulvet, utslitt av sorgens følelser og tårer. Sånn føles det.

Dere vet jo at jeg mistet svigerbroren min i 2014. At jeg var på åstedet samme dagen, men det jeg ikke fortalte, var at jeg var med på å oppklare saken.

Jeg er nok kanskje litt annerledes, og var helt sikker på at jeg var gal, en gang. Og på grunn av det oppsøkte jeg psykolog. Hun forsikret meg om at jeg ikke var gal. Og at å medisinere meg, ikke ville hjelpe på alt jeg så og hørte. Selv om jeg har vist det innerst inne, så jeg så mye helt siden jeg var liten. Dette er medfødt. Senset andres energier og kunne lese de som en åpen bok. Ikke trengte jeg å være i samme rommet heller, de kunne være på andre siden av verden & jeg kunne like vel fortelle hele livshistorien deres.

Det utviklet seg mer og mer, og tilbakemeldingene ble mange. Jeg ble oppringt av mennesker som hadde hørt om meg, som trengte hjelp & jeg var med på å oppklare forsvinninger, saker og andre saker, da det offentlige tok kontakt.

Da svigerbror ble drept, viste ingen hvor det egentlig smalt. Jeg besøkte stedet og jo nærmere jeg kom, jo mer brakk jeg meg. Hele verden forandret seg til åstedet, alle som ikke lengre var der i fysisk form, var der likevel. Bilene som var tauet bort, sto der. Jeg pekte ut stedet & fortalte hva som hadde skjedd, før undersøkelsene startet, før obduksjonen. Og alt ble bekreftet og en takk for hjelpen.

Det har tatt meg lang tid å få tankene igjennom det hele, det medførte også PTSD. Med en angst ifra en annen verden. Kroppen min kollapset og jeg havnet i rullestol. Men før rullestolen var jeg bare ne potetsekk uten følelser i kroppen.

Jeg trente meg opp, til å klare sitte igjen, videre trente jeg meg opp til å komme meg over i rullestolen. Derifra trente jeg meg opp til å kunne gå igjen. Det tok sin tid! Og 6 måneder senere klarte jeg å løfte min første vekte.

Nå i dag går jeg som aldri før, og har rullestolen som et hjelpe middel. Dog har jeg vel kanskje brukt den 5 ganger siden Desember 2017.

Livet.

Livet er ikke en dans på røde roser, rosene har torner, og de tornene hender man at man tråkker på. Og når man tråkker på dem, får man kjenne den delen av livet som gjør vondt!

Thomas store broren til svigerbror, Gud som jeg savnet han også. Han våknet jo aldri fra sorgen, noe jeg selvsagt forstår, men det var fryktelig tungt å miste han også!

Den dag i dag er han våken, og det er jeg evig takknemlig for! Han åpnet seg etter 3 år. Det var noen skikkelig tøffe år. Alt var jo så fint, ikke sant? Vi giftet oss å greier?

Ja, vi gjorde det. Men på selve bryllupsdagen forsvant han også. Det var også en sorg å bære de årene ved siden av drapet på svigerbror.

Thomas den dag i dag, som sagt ovenfor, har våknet ifra den lange innesluttet sorgen og pratet ut, sagt unnskyld for dårlig oppførsel og grått lange tårer.

Sorg.

Sorg er vanskelig! Man kan ikke vite hvordan noen takler sorg. Og man kan ikke si man vet hvordan det føles, om man ikke har mistet akkurat den samme i sin familie. Familie sorg & venner sorg er to helt forskjellige sorger.

Men, fellesen er at de gjør vondt!

Julen 2016.

Pappa hadde fått seg ny leilighet, på slag avdelingen. Selvstendig leilighet og vi bestemte oss for å feire julen hos han. En slags innflyttnings julefeiring.

Vi lo, vi pratet, vi spiste julemiddag. Og jeg hadde vegan nøttestek. Mamma fortalte pappa at jeg spiste sånn type mat, han viste jo egentlig det, men husken var blitt dårlig etter alle slagene opp igjennom årene. Jeg tok en liten bit å strakk den frem til han og sa ‘ Pappa, smak på denne her?’ Pappa svarte at han var så mett, at han ikke orket mer nå. Jeg svarte ‘ Det går bra, du kan smake neste gang ‘ for jeg spiste jo den til alle døgnets dager når jeg hadde lyst på nøttestek.

I julegave ga jeg en selv tegnet gave. En kule med en by inni. Som en glass kule. Jeg ga en til pappa & en til lillebror, bare med forskjellige farger. Pappa ble glad, og roste meg for evnene til å kunne skape noe så fint!

Julegaver.

Jeg hadde lenge hørt at jeg måtte glede meg ekstra i år, for det var en plan ute å gå. Så klart ble jeg super nysgjerrig & veldig nervøs. Hva kunne dette være?

Jeg utsatte å få gaven min, så den ene pakken etter den andre gikk rundt til alle. Pappa tittet på meg å sa ‘ skal du ikke åpne gaven din snart da? ‘ Joda, svarte jeg. Men jeg er så nervøs. Det trenger du ikke å være, svarte Pappa & Mamma.

Så kom gaven, på fanget mitt. Den var tung og firkantet. Jeg ristet på den, som barn flest, lyttet for å høre om jeg hørte noe. Jeg tok den opp & den var så vakker! En pynte kiste, med flotte visdomsord på.

Jeg sier Tuuuuusen hjertelig takk Pappa!! Han titter på meg å smiler. Jeg kjenner den er tung fortsatt og åpner lokket på den. Der ligger det maaaaange penger. Jeg blir jo helt sjokkert og møter lillebror med blikket mitt, som gjør at lillebror får latterkrampe, mens resten av gjengen hyler ut i latter. Jeg titter på Pappa & Mamma igjen å sier, hva? Hva skjer?

Pappa sier, du har ikke fått så mye opp igjennom årene og jeg ønsker at du skal få dette. Klumpen i halsen vokste seg mega svær, samtidig som jeg ble så glad!

Men Ikke viste jeg eller vi, at denne julen var den aller siste vi hadde i lag med han. Og det river i hjertet mitt å fortelle det.

Pappa sovner inn natt til andre juledag 2016. Bisettelsen er 3 januar 2017. Og aske spredningen er 12 mai 2017❤️

Mamma fortalte meg etter bortgangen, at denne julen var dedikert til meg. At pappa ville sette ekstra fokus på meg denne julen & at de alle også lillebror var enige i at denne julen skulle være min.

Jeg skulle ønske jeg viste det, selv om jeg ikke hadde fått gjort noen ting annerledes den siste kvelden, gjorde jeg akkurat det som var perfekt. Men, jeg skulle likevel ønske at jeg viste om planene deres❤️

Når jeg fikk telefonen, skrek jeg. Skrek mer og ennå mer. For en forferdelig smerte! Å miste en foreldre. Aldri har jeg kjent en så stor smerte!

Smerten, er kjærligheten!

Orginale innlegg her, ifra min private blogg.

Snap: aylanam

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s