Jeg er en jævla naver!

kkkk

Dette innlegget er et gjesteinnlegg fra: Pappaglede

Jeg hadde virkelig alt jeg ønsket meg her i livet, jeg levde et liv med gode venner rundt meg, jeg levde et liv med verdens beste familie rundt meg og jeg livde livet med en godt betalt jobb hvor jeg stortrivdes. Jeg hadde endelig tatt steget fra å leie leilighet, jeg hadde kjøpt min første leilighet på Grunerløkka i Oslo og jeg var på et sted i livet der jeg ikke følte jeg kunne ha det bedre. Så kom høsten 2010, tiden jeg aldri kommer til å glemme og tiden da livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det perfekte livet var nå kun et skall og en perfekt fasade hvor jeg kunne gjemme meg bort fra livets realitet. Det var nemlig ingen som kunne se på meg at livet mitt var snudd på hodet, jeg forandret meg ikke utvendig men på innsiden var det mørkt, kaldt og trist. Jeg mistet ikke hår, jeg gikk verken opp eller ned i vekt men jeg hadde nådd bunnen for jeg var rammet av angst. Jeg var ikke lenger den livsglade Kent med de store drømmene, jeg var rett og slett så dypt nede i kjelleren at jeg ikke følte jeg hadde noen identitet i det hele tatt.

kenttt

For venner, familie og folk rundt meg var jeg fortsatt den samme gamle Kent på utsiden, på innsiden derimot merket alle at det var noe som ikke stemte. Jeg var ikke lenger sosial i vennegjengen, jeg hadde ikke lenger det gode humøret som fikk alle til å le og smilet mitt var totalt fraværende. Jeg klarte rett og slett ikke å finne noe glede ved livet, det eneste jeg gjorde var å rote rundt i mine egne mørke tanker. For hver dag som gikk var jeg et steg nærmere bunnen, til syvende og sist nådde jeg også denne bunnen med et hardt fall mot betongveggen.

Jeg hadde alltid vært den arbeidsomme gutten som gjerne gjorde det lille ekstra i håp om å nå nye mål, jeg hadde alltid vært full av ambisjoner og så på hver eneste dag som et steg i riktig retning. Jeg hadde så lyst til å kaste meg på toget å bli med livet videre, men toget var gått og livet reiste videre uten å ta meg med. Jeg koblet meg ut av alt som het sosiale medier, jeg sjekket ikke lenger nyheter på telefonen og jeg tok sjeldent eller aldri opp rullgardinene i leiligheten. Jeg hadde rett og slett ikke kontakt med familie eller venner, jeg hadde i det hele tatt ikke kontakt med omverden lenger.

sykkel

For mine nærmeste var det tydelig at noe ikke var som det skulle, humøret var totalt fraværende, den omsorgsfulle gutten var helt forsvunnet og blikkene min var ikke lenger tilstede. Mine nærmeste forteller meg den dag i dag at det var som å se inn i øynene på en tom skalle, det var ingen respons å få og de forteller at det var helt tydelig at den gutten de var så glad i hadde helt opp. For mine kolleger på jobb, for mine naboer i blokken og for alle jeg møtte rundt i Oslos gater derimot var jeg bare en av dem. En av de late, en av de som ikke ønsket å utrette noe i livet og en av dem som snyltet på samfunnets skattepenger.

Jeg ble puttet i en bås, en av de båsene som samfunnet er delt inn i. Du har de friske, du har de som har godkjente sykdommer og du har oss usynlig syke som blir sett på som den svake gruppen i samfunnet. Jeg hadde selv plassert folk i disse båsene tidligere i livet, jeg hadde plassert dem i disse båsene uten å vite årsakene til de forskjellige personene. For meg hadde de vært late personer som ikke gadd og jobbe, for meg var de personer som bare snyltet på samfunnet og for meg var dette personer jeg ikke hadde noe til overs for.

Aldri før hadde jeg tenkt som jeg gjorde nå, for første gang i livet så jeg mennesket og ikke bare måten de levde på. For første gang brydde jeg meg om hvordan de faktisk hadde det og hvordan de hadde havnet i denne situasjonen. For usynlige sykdommer er blant de mest utbredte sykdommene her i landet, samtidig er dette en av de mest tabubelagte sykdommene her i landet. Kanskje er din nærmeste nabo en av de som skryter av hvor mye de tjener ved å gå hjemme, kanskje er en av dine nærmeste familiemedlemmer en av de heldige som går på NAV og får dekket både livsopphold å sted å bo.

natyr

Det høres fryktelig deilig ut ikke sant? Det å bare leve luksuslivet på den måten er vel noe vi alle kunne tenkt oss. Jeg skal fortelle dere som tror dette en ting jeg, det er at det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv der det er en kamp å samle nok krefter til å komme seg opp av sengen, det er faen meg ikke noe luksusliv å gå hele dagen og være redd for at neste angstanfall skal komme og det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv å ha fri hele dagen når din største frykt er å forlate utgangsdøren. Er du fortsatt ikke overbevist om at en usynlig sykdom er en god nok sykdom til å holde deg hjemme?

For på toppen av dette isfjellet av problemer og frykter vi sliter med i hverdagen kommer ensomheten, det å ikke ha energi til å holde kontakten med dine nærmeste, det å ikke ha energi til å ta telefonen når din bestevenn ringer og det å ikke ha energi til å møte opp i bursdager og selskaper til dine nærmeste. For dette er realiteten til en person med psykiske og usynlige sykdommer, man låser seg inne på et rom der man får gråte sine tårer i fred uten å måtte bry andre med dette. For man trives best i sitt eget selskap ofte i slike situasjoner, i den grad man kan kalle det å trives når det kommer til slike situasjoner.

kent

Uansett hvor mye man ønsker å holde kontakten med sine nærmeste er det en umulig oppgave, uansett hvor mye man ønsker å besøke sine venner så blir det med tanken for livet med angst og depresjoner gjør det dessverre umulig å oppfylle sine drømmer. Så der man tidligere drømte om en familie, barn og et flott hus nede ved strandkanten, så går drømmene nå til å kunne leve et normalt liv der det å klare å gå i butikken å handle er det man drømmer mest om av alle ting her i verden. For det «friske» mennesker ser på som en selvfølge blir dessverre for oss med psykiske sykdommer kun en drøm.

Så neste gang du føler for å komme med fordommer og dømmende ord til en person som du ser på som lat, svak og en snylter anbefaler jeg deg og tenke deg om en ekstra gang. Forsøk å sette deg inn i situasjonen til denne personen, forsøk å forstå hvorfor denne personen ikke jobber og forsøk å støtt disse personene der de kjemper sin livs kamp kun for å føle seg levende. En dag kan det være deg og ditt hodet som har fått nok, kanskje det er du som er blitt den naveren du alltid har hatet og kanskje det er nettopp du som trenger den støtten jeg nå ber om.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s