Forhold og sånn

Jeg ble invitert av Hedi Irene til å bli forfatter her på Revehiet. Det syns jeg var ganske kult og Relativt Fantastisk, hvis jeg skal sitere Radioresepsjonen på P3. Jeg satt og så litt i Facebookgruppa samtidig som jeg spurte om hva hun ønsket jeg skulle skrive om. Men vet du hva? – Ordet er fritt.

Og når man har Asperger, er det en gylden mulighet til å være helt ærlig som er noe jeg genuint er. Men det er også en utfordring, det med valgmulighetene. Det er jo så mangt å skrive om. Fortelle om meg selv, skrive om hva jeg brenner for. Ordene hennes brant seg fast og jeg ble sittende å trykke på tastaturet.

Resultatet er dette innlegget, om forhold og sånn. Eller, nettopp ikke forhold og sånn. Det å stå som evig singel, aldri være i et skikkelig kjæresteforhold. For det er sånn livet mitt utviklet seg. Nå er jeg 34 år. Jeg har fått et par kyss og sånn, men jeg har aldri vært en ordentlig kjæreste. Jeg har hatt en internett-kjæreste, men da han traff meg på sykehuset syns han jeg var for syk til å være kjæreste med. Kom det som en bombe når du besøker noen nettopp der? Jeg bare spør, jeg dømmer ikke.

For hvilken rett har jeg til å dømme andre mennesker? Kritisere valgene deres? Henge meg opp i at de bretter ut barna sine, allerede fra det første ultralydbilder? Det er andre kvinners valg. Det er ikke mitt valg, og jeg har heller ikke bedt om å se disse bildene, men likevel, for å være snill, har jeg kanskje trykket «like.» For en med Asperger syndrom kan det kjennes relativt unaturlig. Hvorfor? Fordi det blir som en frase, i stedet for å si det jeg egentlig mener.

Det jeg egentlig mener, er at forhold er private. At det holder at man elsker hverandre og bærer en ring, at man får barna trygt gjennom oppveksten og passer på at man har det bra selv. Man trenger ikke dele alt for å få mest likes. Du er bra nok, om du er den ene eller andre halvdelen i forholdet.

Håper du vil lese mer av meg. Jeg har meninger, jeg også, og er et menneske jeg også, selv om jeg ikke deler hverken middager eller har sterke kjærlighetshistorier. Jeg prøver bare så godt jeg kan å elske, eller kanskje rettere sagt godta, meg selv. For den jeg er. Uten en bedre halvdel. Sorry.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s