Slutt å være en jævla slappfisk!

Jeg er 37, mamma, samboer, og vært en dårlig singel, når jeg har vært singel. Jeg har vokst så mye som person, som meg selv, at jeg kan være såpass ærlig med meg selv, at jeg lett kan erkjenne det. Men nå som jeg ikke er der, kjenner jeg at jeg provoseres av noe, noe jeg ser veldig mye. Det kan godt være vår generasjon, den generasjonen som har vokst opp med å jevnlig bli fortalt at vi er spesielle.. Ja, vi er spesielle, men nå ser jeg en haug med narsisisster, som krever og krever, uten nødvendigvis å gi tilbake. Også i singellivet. Begge kjønn. Vi tilber oss selv, vi er superbra, med et oppblåst alter ego, som vraker single beilere, fordi vi fortjener bedre. Han fortjener ikke meg, hun er ikke bra nok. Og rundtom går det en haug single og kravstore personer, som dater, og vraker om vi ser feil vi ikke kan godta. I mange hjem rundtom, sitter det kravstore mennesker, som mener de fortjener så mye mer, men er vi nødvendigvis det?

Samme ser jeg i forhold. Vi krever og krever, og gir vel ikke så mye tilbake.. De fleste dasser rundt i en skitten treningsbukse, en svett topp, utvasket undertøy, og fett hår, og sjelden gjør vi noe for å glede den andre parten. Vi sitter i våre hjem, fokuserer på den andre, uten å nødvendigvis jobbe med oss selv. Hvilke ting kan DU jobbe med? Hva kan du gjøre for å faktisk være såpass bra, som vi mener vi er. Kjøper vi oss en kjole som samboer liker, eller setter på oss en bukse som samboeren eller partneren liker? Dusjer vi litt ekstra, fikser håret eller tar på en liten dæsj parfyme? Bare for å gjøre oss litt fin for den andre? Rydder vi bort oppvasken? Tar klesvasken for kona? Støvsuger vi f.eks bilen, for å glede mannen? Hvilken verdi har vi EGENTLIG? Hva godt gjør du for verden, for å være såpass høy i verdi?

Jeg skal være såpass ærlig, og si dette: jeg var der. Men en dag datt mine skylapper ned, jeg møtte døra, veggen og bakken. Stilte spørsmålet, hva er jeg egentlig verdt? Hvorfor bør egentlig min samboer være med meg? Hvorfor fortjener egentlig jeg han? Jeg har fokusert såpass mye på hans feil, og ikke sett mine egne.. Jeg har handlet uvettig, når vi har spart, jeg har ikke tatt vare på meg selv. Dasser rundt i en skitten joggebukse, rettet på andres feil, baksnakket. Vært en skikkelig slappfisk.. Og jeg ble redd.. VELDIG redd. Samboeren min, er det beste jeg har, (sett bort ifra jenta mi da ❤) og mine venner likeså. Hva om han ble lei, og gikk.. Da hadde jeg mistet huset, min elskede samboer, og hans utrolige familie…

Jeg så meg i speilet, stakk fingeren i jorda.. startet med å bruke kjolene han har kjøpt, i håp om å se meg i. Jeg fikset håret, begynte å ta vare på meg selv, og startet å trene, og endret diett.. Og endret fokus. Jeg kan ikke kreve av han, det jeg ikke gjør selv. Jeg kan ikke kreve og kreve, det jeg ikke klarer selv.. Jeg må være det eksempelet jeg vil se hos andre, og være ærlig med meg selv.

Den forandringen vil jeg se hos andre, er nettopp dette: gå bokettersyn hos og med deg selv, og gjør mot andre, det du vil at de skal gjøre mot deg. Vær det eksempelet du vil se hos andre!

Hvilken verdi har du? Hva kan du kreve hos andre, om du er eksempelet?

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s