Jeg savner deg mamma

Mamman min.. bare å tenke på deg, det gjør vondt. Noen dager er det isi-pisi, men noen dager er det som å pirke på en verkebyll.. Jeg har en jente selv nå, som vil vite hvem du var, og hvem du ville vært.. i alle familiesamlinger tenker jeg at du ville kost deg veldig, elsket barnebarna dine, og gledet deg over barna.. Men du er ikke der, du vil ikke komme dit heller.. Du er død. Du kommer aldri tilbake, og du har vært død i nærmere 20 år.. Du er beinrester begravet i jorda, og du har en gravstein med blomster på.. Men hos oss blomstrer du fortsatt. I minnene, i hjertene, på bildene. I mange år fryktet jeg at livet ditt ville ta livet av deg, og tilslutt skjedde det.. plutselig, mer plutselig enn man tror. Poff! Borte! Sees ikke mer! Verk i hjertet, savn i kroppen, tanker om deg hos nær og fjern. Du tror meg ikke om jeg hadde fortalt det, men kapellet var fullsatt. Presten fortalte om deg, og ikke et øye var tørt.. bortsett fra mitt! Jeg satt i en boble, alene, og trodde ikke at det hele var virkelig.. Mamman min var jo ikke i den hvite kista, hun var jo en telefon unna, hjemme hos seg selv, lykkelig i nytt hus! Siste gang jeg så deg, var i jula 2001.. Jeg ga deg en lang klem, og sa at vi sees snart. Lykkelig uvitende om at det ikke ville skje. Jeg skulle så gjerne gitt deg en evig lang klem igjen, luktet deg, kjent deg, hørt deg. Så mye jeg vil spørre deg om, så mye du kunne fortalt.. Du levde et tøft liv, obduksjonen din vitnet om det.. hjerneskader etter menn som har slått deg, arr på kroppen etter slåsskampene med disse mennene.. skrumplever etter mye alkohol, kraftig fremskreden kols.. Men ikke noen kan fortelle om dine mentale arr, dine redsler, dine mareritt.. Jeg vil ikke vise deg her ennå, jeg vet ikke hva familien din vil synes.. Hva mine søsken og min far vil synes.. Så inntil videre er vi anonyme.

Men jeg har en bønn til deg som leser dette: kontakt familien din idag.. uansett hva som er usagt.. rydd opp og kontakt dem. Du vil ha det så mye bedre med deg selv når de går bort, for alt du vil ønske at du gjorde, var at du var tøff nok til å hvertfall prøve å rydde opp, prøve å snakke ut, og til å spørre hvorfor.. Hvorfor!?

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s