«Stakkars, han har fått ADHD!»

Jeg satt på bussen, og overhørte noen som satt å pratet sammen, om livets alle luner. Hva som har skjedd siden sist, hvem som har skilt seg, hvem som har blitt syke. Plutselig ser jeg den ene, hun legger ansiktet i triste folder, og kan fortelle at den stakkars sønnen til datteren, hadde fått ADHD. Hun legger det frem som om det var en sykdom, som om han var døden nær. Stakkars liksom, skjebnen hans var forseglet, han var dømt, veid, og funnet altfor lett. Stakkars liksom. Livet hans ville aldri gå bra, det var jo bare narkomaner og kjeltringer som hadde det! Ingen klarer seg med den grusomme sykdommen, han kunne vel ikke bli noe stort. De begge offer seg, sier farvel, og bryter opp. Jeg sitter igjen med en ekkel følelse, en nasty smak i munnen. Er det virkelig sånn? Er man dømt til å mislykkes med ADHD? Er det bare gangstere, tapere og mislykkede narkomane, som har denne diagnosen?

adhd.bilde

Bildet sin kilde; Google

NEI! Jeg er en mamma på 37 år, aldri gjort en flue fortred, aldri hatt hverken dom eller problemer med politiet, og aldri drevet med dop. Jeg er tilogmed så «kjedelig» at jeg ikke drikker, OG jeg har ADHD. Jeg er stolt av diagnosen, ikke sykdommen, min. Den gir meg en ekstra styrke, en ekstra drivkraft, en liten superheltkraft. Alt vi gjør, alt vi føler, er veldig. Er vi glad, så er vi VELDIG glade. Er vi sinte, så er vi VELDIG sinte. Vi blir ekstra glad i menneskene rundt oss, vi elsker høyere, vi drømmer og fantaserer mer. Vi er kreative, fantasifulle og spennende mennesker, som er høyt intellektuelle. Vi er av og til litt for smarte for vårt eget beste. Har man møtt en med ADHD, har du møtt akkurat det EN med ADHD! Ingen er like, det finnes så mange varianter. Jeg har ADHD, kombinert og mental type. Det betyr at jeg har en blanding mellom ADHD og ADD, og at min hyperaktivitet er mest i hodet. Jeg har en iq på 120, men sliter med å konsentrere det på det jeg skal. Jeg er distré, vimsete, elskelig og veldig skravlete. Jeg kan være veldig intens, ha problemer med søvnen, og bli urolig i kroppen, og å lese lekser var et hat. Men ingen av disse egenskapene er verdt å sørge over. Får du, eller en av dine diagnosen, så husk at dette mennesket det er snakk om, er akkurat det samme mennesket som før diagnosen, du vet bare mer om det. Våg å spørre om denne diagnosen, lær deg mer, og vær respektfull og åpen, så vil verden bli et bedre sted for alle!

Heidi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s