Slankeopprasjon; Er det verdt det?

Hei!

Jeg heter Marielle, er 26 år og om noen uker har jeg vært slankeoperert i 2 år! For 3 år siden var jeg på lungekontroll for astmaen min, hos overlegen på lunge avdelingen på sykehuset. Der fikk jeg spørsmålet om jeg kanskje ikke burde vurdert og kanskje gå ned i vekt. Jeg sa at jeg prøvde så godt jeg kunne, men at jeg dessverre ikke fikk det til. Da spurte legen meg VELDIG forsiktig om jeg hadde vurdert operasjon.

marielle 4

Jeg fortalte at jeg hadde spurt min tidligere fastlege om hjelp til å gå ned i vekt, men at det eneste han foreslo var diett og trening. Noe som ikke fungerte for meg. Jeg prøvde ernæringsfysiolog, allevo, 123go, ikke spise og trene mye, spise lite og trene mye, spise lite og trene lite, og jeg hadde støtte hele veien. Men vekten min rikket seg ikke, hvis vekten beveget seg var det kun oppover. Mamma prøvde så godt hun kunne å støtte meg, betalte for trening, hun fikk meg til ernæringsfysiolog og var min hjelper! Men dessverre var det lettere sagt enn gjort. Jeg spurte legen hva som var galt med meg, og forklarte alt, vekt, kviser (som jeg tidligere hadde fått p-piller for), hårvekst og HORRIBEL mensen når den først dukket opp. Jeg ble henvist til gynekolog på sykehuset hvor jeg fikk beskjed om at jeg hadde kraftig PCOS, og det var veldig liten sjanse for at jeg noen gang kunne bli gravid.

Jeg fikk så å si ingen informasjon om sykdommen og jeg var livredd! Ettersom jeg var så redd gikk jeg til privat gynekolog hvor jeg fikk all informasjonen jeg trenge pluss tips om å gå ned i vekt for å bli kvitt overvekten og kanskje etter vektnedgang også bli kvitt PCOS’en. Etter henvisningen til slankeoperasjon fikk jeg komme på kurs, hadde samtaler med ernæringsfysiolog, sykepleier, kirurg, fysioterapeut og diverse andre helseprofesjonelle. Jeg var så heldig at jeg fikk godkjent en Gastric Bypass på statens regning fordi jeg veide 116 kilo, er 163 cm høy og hadde da en BMI på 43,7. Noen måneder senere lå jeg på operasjonsbordet! Etter operasjonen hadde jeg 5 små arr plassert rundt på magen, alle arrene er mellom 1 og 1,5 cm lange. Det var ikke vondt, men jeg kjente at noen hadde vært inni der å gjort noe ! Det er kanskje ikke så rart at det kjentes litt rart ut, det ble jo tross alt fjernet ca 90% av magesekken pluss rundt 1 meter av tynntarmen. De første ukene var grusomme! Det å leve på suppe i nesten en uke, så bare most mat i noen uker før det gikk an å prøve seg på normal mat var slitsomt!

Uansett hva jeg spiste i begynnelsen gjorde at jeg enten ble dårlig eller fikk masse luft i magen og dermed luftsmerter! Dette fikk meg til å angre på operasjonen. Jeg sleit mye psykisk i tillegg. Men det psykiske kan det heldigvis gjøres noe med. Både før og etter operasjonen snakket jeg med psykolog. Hun hjalp meg MYE! For det er ikke bare, bare å være operert, for man blir ikke operert i hodet, bare kroppen. Det var det første året som var både verst og best på alle måter. Det å omstille seg er ikke enkelt, plutselig sitter du på restaurant med en tallerken foran deg, du er stappmett men det ser ikke ut som du har spist noen ting. Servitøren ser rart på både tallerkenen og deg, og du føler at du må forklare hvorfor du har spist mindre enn en 4-åring. JEG har heldigvis aldri hatt problemer med å være åpen om situasjonen min, hverken før eller etter operasjonen. Så jeg kunne sitte og forklare servitøren midt på en restaurant uten å bry meg. Mens andre som er operert er ikke så åpne om det. Så jeg forstår at det kan være et problem for noen. Mange lurer på hvor mye jeg har gått ned i vekt etter operasjonen og hva som var målet mitt med operasjonen. Mitt aller største mål var å bli frisk, altså jeg har mange sykdommer som drasser med seg mange ulemper. PCOS, astma, allergi, kronisk smertesyndrom, ryggproblemer og en hel liste med andre problemer.

marielle 5

Jeg hadde et stort ønske om å kunne leke med jentene mine som jeg er tante til, både løpe rundt med dem og bare sitte på gulvet med dem og kose. For noen måneder siden feirte vi bursdagen til yngste frøkna, det var strålende sommer og vi hadde vannkrig! Jeg sprang rundt på gresset med vannballonger, baljer, barn og mann! Det var helt fantastisk, det var den dagen som markerte MIN suksess med min slankeoperasjon. Jeg har altså gått ned 45 kilo, PCOS’en er borte, astmaen er i hvert fall bittelitt bedre og jeg har det så mye bedre med meg selv! Jeg er fornøyd med kroppen min! Selv om puppene mine henger nede på knærne, huden på magen min er deigete og grevinnehenget hang nesten i gulvet. Jeg var så heldig at jeg kom inn til konsultasjon til plastikk kirurgi og jeg fikk operert bort den overflødige huden jeg hadde på overarmene mine, heldigvis fikk jeg gjort det et halvt år før bryllupet til meg og min flotte mann. I tillegg sa kirurgen at puppene skulle jeg få løftet og bolledeigen på magen skulle også bort, MEN at han nektet å gjøre det før jeg var ferdig med barn, noe som jeg var og er 100% enig i! Den andre dagen som definerte suksessen etter operasjonen min var dagen jeg fikk en positiv graviditetstest! Bare å få den «godkjenningen» av kroppen min, som om endelig kroppen var i god nok form! Jeg var endelig god nok! Det har vært en lang, hard, flott, givende, trist, fantastisk og rar vei hit. Men fy søren! Det har virkelig vært verdt det synes jeg! Og hvis noen har noen spørsmål er jeg tilgjengelig og jeg er 100% åpen om operasjonen, livet og hva enn dere lurer på!

Marielle 1

Stor klem fra Marielle !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s