Min lille og nydelige datter

Jeg ser på den lille og nydelige datteren min, jenta jeg har båret i min kropp, kysset vekk tårer, tørket bæsj og oppkast, og ledd med til tårene trillet. Jeg er så uendelig stolt, og jeg sverger på at hun aldri skal få min oppvekst. Jeg er fascinert over at jeg, full av feil, skader og mentale tilbakelagte sår, kan lage noe så perfekt som henne. Jeg undrer meg over hvordan mamma og pappa hadde det med seg selv, etter at de hadde hatt en runde med slåssing, skriking, blod og tårer, med to livredde barn i andre etasje. Med besøk og turer til politiet, dømmende blikk og kjeft fra barnevernet. Selv kunne jeg ikke drømt om å være full med henne i hus, hun har aldri sett mamma eller pappa full. Hun har aldri hørt moren ligge på eget soverom, fyllesyk, mens hun kastet opp i en bøtte. Hun har aldri sett mammaen sin med utslåtte tenner, blåveisen, og blodige klær. Hun har aldri løpt ut i vinterkulde, med bare nattkjole og bare føtter i snø, for å få tak i hjelp til mammaen sin. Hun har aldri vært redd for mammas nye venner og kjærester, redd for at de er slemme mot mammaen den helgen. Hun har aldri hatt besøk på soverommet, av ekle gamle menn, som spør om «hvis du får se min, kan jeg få se din». Hun har aldri gått sulten på skolen, og fått mat av læreren i stillhet, fordi mammaen var for full for å sende henne på skolen. Men allikevel har barnevernet bestemt at mammaen hennes ikke er bra for henne, fordi mammaen var barnevernsbarn, og de er usikre på omsorgsevne…

 

Asfaltrose

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s