Min barndom

Foreldrene mine bodde sammen helt fram til at jeg var 6 år. Jeg det bra mens dem var sammen. For da var pappa der og passa på at jeg fikk alt jeg trengte.

Etter de gikk fra hverandre bodde jeg først sammen med pappa, etter hvert flyttet jeg inn sammen med mamma og hennes nye kjæreste. Pappa fant seg også etter hvert ny kjæreste. Jeg fikk etter hvert to småsøsken på hver sin side.. Moren min fikk sine to først også fikk pappa sine to etterpå. Jeg syntes det var stor stas og få småsøsken. Jeg brukte å besøke pappa i helger og i ferier. Det var bestandig like koselig. Både pappa og min nye stemor var snille imot meg. Dem ga meg kjærlighet og omsorg og oppdragelse uten mishandling og slikt. Hjemme hos mamma gikk det bra i begynnelsen men etter hvert endret ting seg.

Jeg husker min stefar brukte å lage til boknafisk noe som jeg ikke likte så godt. Hvis jeg ikke spiste opp middagen min når vi hadde dette, måtte jeg spise det opp til kvelds og hvis ikke fikk jeg juling med belte eller våte handduker. Jeg lærte meg også etter hvert at hvis jeg var lei meg for at jeg savnet pappa så fikk jeg juling. Jeg fikk ikke trøst. Så jeg bestemte meg for og ikke si noe. Hvis jeg ikke sa noe og mamma merket at det var noe galt så fikk jeg også juling. Noen ganger ble jeg slått til blods på ryggen, for så å bli sendt ned i kjelleren på et mørkt kaldt rom. Der måtte jeg sitte og høre på at dem flirte og tulla med små søsknene mine.

En gang kom jeg noen minutter for sent hjem fra skolen. da ble jeg møtt i døra med at jeg skulle bare snu og gå i skogen og hente greiner så jeg skulle ta med meg hjem, for så å bli slått med.  Så jeg turte ikke annet enn å gå i skogen og hente greiner, for så å gå hjem og bli slått med dem. Hvis jeg sa «au stopp! vær så snill!» Så ble dem bare mere ivrige og slo hardere. Mamma brukte også å rive meg i ørene så jeg hadde sår i festet bak øret. Mamma og stefar brukte å bytte på å slå meg, men dem gjorde det aldri mot mine småsøsken. En gang husker jeg at jeg sa til min mor: «Mamma nå orker jeg ikke mere.. Jeg vil dø!»  Da tok mamma fram et skjerf og sa: «Værsågod skal jeg hjelpe deg?». Da var jeg rundt en 10-11 år gammel.

Mine klassekamerater dem gledet seg til og komme hjem hver dag fra skolen men det gjorde ikke jeg.  Jeg GRUET meg hver eneste dag. Det eneste jeg så fram til var og kunne dra på besøk til noen, enten til farmoren min eller pappa for dem var gode og snille imot meg. Jeg husker når jeg kom til pappa så tenkte jeg: «Nå er jeg FRI og kan være meg selv. Gjør jeg noe galt så slår dem meg ikke. dem bare snakker til meg.» Men hver gang jeg skulle reise i fra pappa så skrek jeg meg i søvn og dagen etterpå klamret jeg meg fast til skjorten hans og sa: «Pappa kan jeg ikke få være hos deg og bo hos deg ??? jeg vil ikke hjem til mamma». Pappa fikk ikke ut av meg hva det var men han skjønte det var noe galt. Jeg turte ikke fortelle pappa hva det var som var galt for da kunne mamma eller stefar slå meg. Pappa gikk til barnevernet og alle instanser han kunne gå for å prøve og få hjelp til å få meg bort i fra mamma men barnevernet sa at han gjorde bare dette for å sverte mamma. Etter hvert ville mamma og skolen at jeg skulle begynne hos BUP. Etter hvert tenkte jeg at å fortelle psykologen om hva som skjedde hjemme var den eneste måten jeg kanskje kunne få hjelp på til og komme meg bort i fra mamma og stefar. Jeg fortalte at dem slo meg. Psykologen min sa hun skulle snakke med mamma, det var alt hun gjorde. Mamma ble så sint at hun slo meg med belte. Mamma og stefaren min gikk etter hvert fra hverandre, jeg hadde håpet ting skulle bli bedre da. Vi flyttet og jeg begynte på en ny skole. Jeg senket skuldrene litt og trodde det skulle bli bedre men  nei. Mamma fortsatte mishandlingen helt til jeg flyttet ut hjemme fra da jeg var 18 år.

Jeg slet så masse med alt som hadde skjedd etter årene sammen med mamma at jeg måtte gå til psykolog. I ettertid har jeg også vært hos en spesialist fordi jeg plages med musklene mine, og på grunn av dette er jeg i dag 100 % ufør. Spesialisten min spurte om jeg hadde blitt mishandlet i min barndom og jeg fortalte alt. Da sa han at hvis jeg ikke hadde blitt slått og mishandlet av min mor og tidligere stefar så har jeg hatt en mye bedre helse enn det jeg har nå. Dette er veldig surt og bittert å tenke på synes jeg. At ikke skole, barnevernet og BUP gjorde noe så jeg kom meg bort. Det er fortsatt vanskelig for meg. Det er også uforståelig for meg at de naboene som mistenkte at jeg ikke hadde det bra ikke meldte ifra til noen om det.

Den dag i dag tåler jeg ikke synet av belter eller lukta av boknafisk. Jeg har ofte mareritt der jeg drømmer om ting fra da jeg var lita og mamma slår meg. Eller jeg drømmer at hun slår mine tre barn. Jeg har ikke kontakt med min mamma nå. Jeg har gitt henne alt for mange sjanser på nytt og på nytt igjen. Nå er det stopp. Hun er ikke til å stole på. Hun gjør meg bare vondt og lyger til meg.

 

Klem fra Sandy

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s