Oppgjørets time…

Jeg har ofte tenkt at jeg burde tatt et oppgjør med dere  fra hjembygden min som  ikke vil ha noe og gjøre med meg  fordi at dere enda tror at jeg er slik jeg var da jeg var ung. Det er mye dere ikke vet og mye dere ikke viste som gjorde at jeg var som jeg var. Barndommen min har både på godt og vondt vært med på å forme den jeg er idag.

Ja, jeg kunne være illsint, jeg kunne ta fort til tårene og det var sikkert veldig artig for dere å plage meg som hadde kort lunte, var ukonsentrert og nervøs. Vet dere egentlig hva som var grunnen til det? Nei det viste dere nok ikke, og de fleste av dere vet det nok ikke enda den dag idag. Grunnen til at jeg var så lei meg, fort ble sint og hadde problemer med å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre på skolen var at jeg vokste opp med en mor og en stefar som mishandlet meg. De slo meg med belter. De slo meg med våte hånduker. De slo meg med greiner. De slet meg i ørene slik at jeg fikk sår i festene bak ørene. Når de var ferdige med å banke meg ble jeg satt i et mørkt rom i kjelleren. Det var straffen min. Så hele skoledagen var jeg ukonsentrert, og ble lett trist, fordi jeg gruet meg så skrekkelig mye til å dra hjem. For jeg viste aldri hva som ventet meg der.

Jeg vet det enda er mange av dere som kjente meg i barndommen som enda dømmer meg for hvordan jeg var da. Jeg har hørt uttalelser om at jeg er «gal», «ustabil» og lignende.

Jeg ba om hjelp, jeg  ba faktisk om hjelp flere ganger, men jeg fikk ikke hjelp. Ikke hos skolen. Ikke hos BUP. Ikke hos barnevernet. Jeg hadde store sår på ryggen fordi jeg ble slått, men hverken gym læreren eller svømmelæreren meldte videre om det selv om dette var gjennomgående problematikk i alle år.

Dere som plaget meg hadde det kanskje godt hjemme? Kanskje vokste dere opp med foreldre og steforeldre som ikke slo? Dere ville ikke forstå meg. Jeg var annerledes. Jeg var nervøs. Jeg var redd.

På tross av dette har jeg kommet meg videre. Jeg har jobb. Jeg har venner. Jeg har kjæreste og jeg har familie.

Jeg kunne aldri tenkt meg å flytte tilbake til hjembygden min. Der er det for mange vonde minner. Både fra skolen og fra hjemme. Samt en del folk som enda står fast i fortiden og ikke forstår at jeg er et annet menneske idag en jeg var for mange år siden.

Jeg er lei av å høre synsinga til mine tidligere skolekamerater om hvem jeg er og hvem jeg var. Livet går faktisk videre. Jeg er ikke den samme personen lengre og det er forhåpentligvis ikke dere heller.

 

 

Sandy

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s